Oldemors Kasparas tante og søskenbarn ble mormonere og dro til USA i 1909. Del 1

Karen Ellingsen 1845-1938

Karen Mikkelborg Ellingsen som var min oldemor Kasparas tante på farsiden, utvandret til USA med 5 barn i perioden 1905 – 1908. Familien bosatte seg i Utah og Idaho.

Karen som var eldste barn i en søskenflokk på fem ble født 14. november 1845 i Sortland, Norge og var barnedøpt 1. januar 1846 i Sortland kirke. Hun fikk navnet sitt etter sin fars første kone som døde i 1844. 28. desember 1875 giftet hun seg med Paul Andreas Paulsen født 3 januar 1854 i Kvankjos. Vielsen var i Sortland kirke. Paul Andreas var fisker og gårdbruker på gården Sommerset i Vågan, og han døde 4 May 1898 i Vågan. Karen var da en 53 år gammel enke.

Men hvordan ble denne familien rundt 1900-tallet, mormonere i Norge.

Nå er vi så heldige at en av sønnene til Karen- Abel Paulsen f. 1884 i Vågan i Lofoten (som da er fetter til min oldemor Kaspara) har skrevet sin livshistorie. Jeg har tenkt å gjengi hans egen fortelling om hvordan han ble en Mormoner.

I mitt 20de år sent i september (dvs. 1904), da jeg var en selger hos Singer symaskiner i Finnmark, ankom jeg med postbåten på mitt første besøk til Vardø. Jeg hadde blitt anbefalt Midtgård hotell og jeg registrerte meg der for mat og losji. En vennlig dame, fru Midtgård (rundt 60 år gammel), drev dette hotellet.

Etter at jeg hadde installert meg på rommet gikk jeg ut for å snakke med mennesker. Jeg fant ut at byen hadde en generell karantene pga. en difteriepidemi, og derfor ville jeg ikke få tillatelse til går rundt til de forskjellige hjemmene i byen. Mitt neste planlagte stoppested var Vadsø, men jeg måtte vente i to dager før postbåten skulle den retningen.

Jeg sjekket inn på Midtgård hotell rundt 16.00 og kl. 18.30 fant jeg plassen min rundt det lange spisebordet sammen med en ca. åtte andre menn. Jeg gikk ut i fra samtalene at alle disse mennene som var på hotellet, var innfødte nordmenn utenom en som pratet norsk med en engelsk aksent. Mens jeg lyttet, undret jeg meg på hvorfor denne mannen fremdeles var i Vadsø etter at turistsesongen var endt. Etter måltidet spurte jeg fru Midtgård hvem denne mannen var og hun fortalte meg at han het herr David Fredriksen og var en misjonær i fra Utah, USA.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor en Amerikansk misjonær vill komme halve jorden rundt, lære et nytt språk og begynne å preke i dette artiske landet. Jeg spurte hvilket kirkesamfunn han representerte, og hun fortalte meg at han var en Siste Dagers Hellige en Mormon. Jeg måtte innrømme at det var helt nytt for meg. Hun virket veldig overrasket over at jeg aldri hadde hørt om Mormonene. «Du må da sikkert ha hørt noe om menneskene som tror at en mann skal ha mange koner», sa hun. Jeg var litt rådvill til jeg husket en dag fra mine tidlige skoleår hvor vi studerte geografien i US. Da vi studerte Utah, pekte læreren på Great Salt Lake og forklarte hvor salt denne sjøen var og at territoriet rundt var bebodd av mormonerne som levde i polygami og fikk konene sine til å gjøre alt arbeidet.

Ved dette tidspunkt hadde jeg blitt interessert og ville møte herr Fredriksen. Hun gav meg hans romnummer og fortalte at jeg kunne oppsøke han når som helst, og at han ville bli glad for å se meg. Jeg banket på hans dør den samme kvelden. Vi fant ut at vi hadde masse å snakke om og besøket varte til lang på kveld.

Bror David Fredriksen var en fin mann. Jeg likte han med en gang. Han var oppriktig, ærlig, velinformert mann, og han var en interessant samtalepartner. Han gav meg flere små hefter, og solgte meg «Joseph Smiths historie», Mormons bok», og herr Durants bok « A Stranger from the West». Jeg leste de små heftene. Så leste jeg herr Durantes bok, og til slutt leste jeg Mormons Bok.

Heldigvis for meg, møtte jeg denne gode misjonæren på en tid hvor jeg ikke kunne utføre mitt yrke (pga. difteriepidemien). Derfor tilbragte all min tid til å studere Mormonismen og samtale med herr Fredriksen, mens jeg ventet på min båt til Vatsø, mitt neste stopp. Det tok meg to måneder å fullføre mitt arbeid i Vadsø, Kirkenes, syd og nord Varangerfjord. Så returnerte jeg til Vardø, fordi jeg trodde at karantenen ville være over, men den fortsatte fremdeles. Det betydde igjen to dager før jeg kunne ta den neste postbåten som skulle vest til mitt neste stopp som var Honingsvåg.

Jeg skrev meg inn hos fru Midtgård og bestemte meg for å virkelig nyte besøket med Eldste Fredriksen, mens jeg ventet på båten. Ved dette tidspunkt hadde jeg lest Mormons Bok og en liten historie på dansk om Joseph Smith, og jeg hadde kommet til den konklusjonen at Mormons Bok var en ekte historie fra fortids Amerika. Fordi jeg resonerte at det ville være umulig for en ungdom uten utdannelse å vite og å forstå hvordan å lage en slik bok. Jeg fulgte også formaningen Moroni kom med i Moroni kapittel 10 vers 4 og ba om forståelse og kunnskap om sannheten av dette, for meg, en ny tolking av Kristi evangelium.

Fortsettelse følger i neste blogginnlegg.

I fortsettelsen forteller Abel om da han kom hjem til jul i 1904, til sin mor og sine søsken og fortale om sine opplevelser med denne mormonmisjonæren.

(Bror kaller man hverandre fordi man mener at alle er Guds barn, og Eldste er en tittel man har når man er misjonær)

Kilder: «Slekten Ellingsen» av Charles Ellingsen, nr. 366.
The Bergstedt family org.

Tor Gervins foredrag på DIS om sine forfedre – Mormonpionerene

nov7

Mormonpionerene
Andre del av Tor Gervin foredrag i DIS-Østfold (les første del her) var om hans forfedre Mormon-pionerene fra Sandsvær. I sin slektsforskning fant Gervin sine tipp-tipp oldeforelderne i Sandvær, Dyre Anundsen Klippenberg og Gjertrud Marie Olsdatter, bosatt ved Heistadmoen. De hadde en sønn, Dyre Dyresen og to døtre, Anne Helena og Berte Maria Dyresdatter. Døtrene tok etter hvert tjeneste hos bonden Ole Hansen Evju lenger nede i dalen. Ole Hansen Evju fattet interesse for mormonenes lære og lot seg døpe sammen med de to døtrene til Dyre Anundsen. Litt senere sluttet Dyre Anunsen, kona Gjertrud og sønnen Dyre til mormonerne og lot seg også døpe.

Utvandring
I 1860-årene var det et ønske for alle mormonere å dra til mormonenes hovedkvarter i Salt Lake City i USA. Det samme gjaldt disse. Turen gikk først til København som var samlingssted for mormoner fra Norge, Sverige og Danmark. Derfra gikk turen via Lübeck til Glückstadt eller Hamburg ved utløpet av elven Elben i Tyskland. Noen reiste direkte herfra med båt til New York, mens andre reiste via Liverpool eller Hull i England.

Dyre Dyresen reiste først. Han ankom New York 7. juni 1862 fra Hamburg med skipet Athenia. Året etter, 29. mai 1863 ankom Ole Hansen Evju sammen med Anne Helena og Berte Maria Dyresdatter New York fra Liverpool med skipet John J. Boyd. Dyre Anundsen Klippenberg og Gjertrud Marie Olsdatter ankom New York 18. juli 1866 fra Hamburg med skipet Humbolt. Turen over Atlanterhavet kunne ta over en måned, under elendige forhold og mange døde under overfarten.

Immigranter som ankom New York i tidsrommet 1855 – 1890 ble registrert i Castle Garden, www.castlegarden.org.

Mormonpionerer på vei til Salt Lake City
Mormonkirken eller ”Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige” som er det offisielle navnet, ble grunnlagt av Joseph Smith i New York 6. april 1930. På grunn av forfølgelser flyktet mormonene etter hvert vestover for å finne et sted hvor de kunne være i fred og endte til slutt opp ved sjøen Great Salt Lake i Utah, i det som nå heter Salt Lake City. Reisen vestover foregikk ved at grupper av immigranter sluttet seg sammen i vogntog med vogner trukket okser. En periode gikk de til fots med det aller mest nødvendige på håndkjerrer.

På 1860- tallet, da våre venner fra Sandsvær reiste vestover fra New York hadde Mormonkirken organisert immigrant-tog med prærievogner og vogntog-fører. Men det var allikevel en strabasiøs reise hvor de som kunne, gikk det meste av veien.

Første etappe fra New York gikk til Omaha i Nebraska via byene Alba, Rochester, Detroit, Chicago, Quincy og St. Joseph. En alternativ rute til Detroit var via Montreal. Den første etappen foregikk med dampbåt og tog og tok ca. 8-14 dager. Ofte lå eller satt de rett på gulvet i kuvogner. I Omaha hadde mormonene et vinterkvarter.

Turen vestover fra Omaha fulgte ”the Mormon Trail” gjennom statene Nebraska, Wyoming og Utah til Salt Lake city, en reise på ca. 1637 km. Store deler av turen fulgte elvene Platte og North Platte som kommer helt fra Rocky Mountains i vest.

Tor Gervins forfedre fra Sandsvær fulgte tre forskjellige vogntog i 1862, 1863 og 1866. Dyre Anundsen og kona reiste i 1866. Dyre døde underveis og ligger begravet i Wyoming, et lite sted i Nebraska. De andre fra Sandsvær overlevde strabasene. Foredragsholder hadde flere bilder, historier og anekdoter som sa litt om immigrantenes liv på turen over prærien.

Hva skjedde med de etter at de kom frem
Dyre Dyresen skiftet navn, først til Dyre Anundsen og senere til Dyre Amundsen. Han var gift to ganger og fikk tre barn. Han livnærte seg som tømmerhogger og gårdbruker. Han hugget granitt til Salt Lake-tempelet og ble hedret i Black Hawk War (en krig mot Black Hawk indianerne) i 1866.

Anna Helena Amundsen (Dyresen) Johnson levde i et polygamiekteskap med Olaus Johnson. Hun fikk 8 barn og var bosatt i Salt Lake.

Berte Marie Amundsen og Ole Hansen som hun tjenestegjorde hos i Sandsvær giftet seg i Efteløt i 1862. Hun fødte et barn fire dager etter den lange reisen og fikk til sammen tre barn. Hun levde i et polygamiekteskap. De flyttet til St. Charles ved Bear Lake i Idaho i 1869 og livnærte seg som gårdbrukere. Berte Marie døde i 1915. Ole døde i 1899, han kom i krangel og ble stukket i ryggen med kniv

Gjertrud Marie Olsdatter ble enke på turen vestover og bodde i Salt Lake hos datteren Anna Helena.

Rørende videosnutt
Til slutt viste Tor Gervin en videosnutt om hvordan det var å være pioner. Den kan du se her http://www.youtube.com/watch?v=8746BG7yy90

Det var flere som ble beveget over dette foredraget som gir mye rom for undring over levd liv.

Historien om familiemedlemmene som gikk over til mormonerne og utvandret, var en av historiene Gervin mente var viktig å få ut av «glemmeboken», og at det finnes mange slike historier var han ikke i tvil om.

Takk igjen for at du delte dette med oss.

Les Tor Gervins egen fortelling

Det er enda bedre å lese historien slik Tor Gervin selv skriver den: Mormoner-pionerene fra Sandsvær

Materialdirektør Ole Christian Aspen (1871-1926)

nov3

Ole Christian Aspen

Dette er historien om min fars grandonkel Ole Christian Aspen.

Ole Christian kom fra en liten husmannsplass på Vestlandet, men han vanket til slutt med øvre sjiktet i Kristiania. Her er livshistorien hans.

Ole Christian Ludvig Simonsen Aspen ble født 8. april 1871 på Klubben, Aspa, Straumsneset i Tingvoll kommune. Han var yngste sønn av husmann Simeon Simensen (f. 1835 – d.før 1920) og Christiane Andersdatter Aasbø (f. 1840 – d. 1920).

Huset Klubben på Aspa hvor Ole Christian vokste opp.

Til konfirmasjonen fikk Ole Christian det beste skussmål. ”Han var blant sitt Aars Konfirmanter en af de flinkeste og vides intet at udsætte paa hans Forhold”. (Se merknad fra presten på dåpsattesten nedenfor)

Fødsels/dåpsattest for Ole Christian

Når Ole Christian dro fra Kristiansund vet vi ikke nøyaktig men det vi vet, er at han gikk sin lærertid som tømrer i Kristiansund hos tømmermester/byggmester John Storløkken og at han fra 1890 ”..har praktiseret som Bygmester for egen Regning” (Bygmester John Storløkken i Kristiansund), og at han fikk sitt Svennebrev i Drammen i 1897.

Ole Christians sitt Svennebrev.

Ole Chr. Simensen Aspen der er født i Kristiansund Prestegjæld den 8. april 1871 og har udstaaet sin Læretid som Tømrer i Kristiansund hos Tømmermester John Storløkken, har i dag for undertegnede af Magistrat 1881 og kgl. Plakat af 18. December 1882 forevist Svendeprøve bestaaende i et Tagbind. Da den foreskrevne Prøve af ham paa tilfredstillende Maade er aflagt, saa er det vi herved overenstemmende med den af os førte Protokol erklærer ham for Svend at være i Tømmerfaget og meddeler ham nærværende Svendebrev og er vi bleven enige om at Prøven fortjener Karakteren meget godt.

Det bemerkes at Tegningen, der var udarbeidet for Prøvens Aflæggelse var meget godt udført.

Drammen. Den 18. Septbr. 1897

Joh.L.Eilertsen, H.Olsen, P. Hansen

I 1900 (folketellingen)er han oppført som tømmermester boende i Akersgaten 20 (bak stortinget) i Kristiania.

Ole Christian tok også byggeteknisk skole i Kristiania, nærmere bestemt ”Kunst og Haandværkskolens Dagkurs for Bygningselever”.

Det var en stor byggeboom i Oslo i begynnelsen av 1900 tallet og Ole Christian og en muremester ved navn Winther hadde eget firma som het Aspen & Winther. De oppførte en masse hus, bla i Collettsgate som Ole Christian senere bosatte seg i. Ole Christian hadde bevilgning til å oppføre mureiendommer inntil 4. etg.

Ole Christians bevilgning til å sette opp hus.

Christiania bygningskommission
gjør vitterligt

Da Ole Chr. Simensen Aspen har for Bygningskommissionen godtgjort at v’re i Besittelse af forn;den Insigt i Bygningsfaget og at have praktisk virke i det, saa kjendes han herved i Henhold til Lov af 27. Juli 1896, No. 16 paragraf 3 berettiget til at forestaa Opf;relse af Murbygninger af mer end 1/ en / Etages Høide eller Murbygningunder hvilke kjælder skal aflægges, og antages som Ansvarshavende for saadanne Arbeiders lovlige og fagmessige Udførelser.

For Utførelser af de Paragraf 68 i Kristiania Bygningslov omhandlede Særegne Konstruktioner vil dog i Tilfælde blive krævet en specielt kyndig Ansvarshavende, naar saadant ansees fornødent.

Christiania Bygningskommission, den 5. Okt. 1898

Wessel Berg, Kommissionens Formand

Dessverre ble det nedgangstider for byggebransjen og Aspen & Winter gikk konkurs.

Ole Christian var ikke en som gav opp og han jobbet etter dette som selvstendig næringsdrivende og oppførte visst fremdeles et og annet hus. I arbeidssammenheng fikk han meget godt skussmål.

Noen utdrag følger:

Herr Aspen er en særdeles grei, energisk og samvittighedsfuld Mand, saavel hva det praktiske som det theoretiske (Overretssagsfører Alf Hoff).

… Herr O. Chr. Aspen og har lært ham å kjende som en reel, retskaffen og meget ordentlig Mand. … hva jeg fra flere Kanter har hørt om Herr Aspen (Høyesteretsadvokat Alex. Nansen).

… at han er en alvorlig, energisk og i alle Dele respektabel og hæderlig mann (Prest H. B. Klæboe i Petrus Sogn i Kristiania).

…mig en førnøielse at kunne bevidne at jeg mer sjelden har truffet en mer arbeidslysten, energisk og i sitt Arbeide interesseret Mand. .. forener en betydelig prektisk Indsigt og sundt Omdømme med Arbeidskraft, behagelig Væsen og et i enhver Henseende rosværdig Privatliv. (Banksjef Borger With).

Han har i sitt Arbeide hos os lagt for Dagen Dygtighet, Omtanke og Erfaring og en levende Interesse for de Hverv, som er ham betroet. Hans Arbeidskraft maa fremhæves. (Adm. Direktør Kamstrup Hegge).

I 1912 er Ole Christian varamann i en nemnd som utgav skattematrikkelen for Oslo. Han jobbet også som eiendomskontrollør/inspeltør i A/S Kristiania Hypotek- og Realkredit-Bank.

Stillingsannonsen som sto i Aftenposten 1919

I 1919 søkte Ole Christian på jobben som Materialdirektør i Kristiania kommune. Ovenfor er stillingsannonsen som sto i Aftenposten. Til høyre er annonseringen i Aftenposten 11.08.1920 om Ole Chr. som Materialdirektør.

Da sønnen Ole Christian ble født i 1925 var han fremdeles direktør for Oslo kommunale materialvesen og det var han til han døde så alt for tidlig.

Ole Christian hadde en stor omgangskrets med flere fra det øvre sjiktet i Kristiania eller Oslo som het fra og med 1924. Han var bl.a omgangsvenn med Banksjef Borger With (1872-1930) som var ordfører i Kristiania/Oslo fra 1923-1928. Ole Christian var også 9. grads frimurer i Kristiania.

Ole Christian på jakttur med venner/jaktlaget sitt.

Ole Christian giftet seg sent og som ungkar dro han rett som det var på Frognerseteren med sin dogcart for å imponere jentene. (Dogcart er et lett hestekjøretøy (én hest) med to seter, plassert rygg mot rygg. Kan ha plass for hunder under setene – derav navnet. )

23 desember 1917 giftet Ole Christian seg med Aslaug Olaug Strauman (f. 1893) fra Elverum i Fagerborg kirke. Forlovere var Guldsmed H. Kristiansen bosatt i Sofienberggt 8, 2 etg og Lignings assistent K, N Heggem bosatt Hallingsgt. 1 , 3 etg. (i Krisitiania). Historien er at de møttes på en togreise, men det er ikke bekreftet.

Slekts Lysningsprotokoll nr. 2 for Fagerborg kirke 1910-1918, Forloverprotokoll nr. 2, desember 1917

Fagerborg kirke hvor Aslaug og Ole Christian ble viet. Kilde: Norsk Folkemuseum. Fotograf: Wilse, Anders Beer, Eier: Datering: 1903

Aslaug Olea Strauman som ble Ole Christians sin kone

22 aug 1925 kom Ole Christians eneste barn til verden. Han ble oppkalt etter sin far og fikk navnet Ole Christian Aspen.

5. mai 1926 døde Ole Christian plutselig av ”Apoplexia Cerebri”, som er hjerneslag eller ”drypp” som vi kaller det.

Gamle Aker kirke hvor Ole Christian ble begravet.

Begravelsen til Materialdirektør Ole Christian Ludvig Simonsen Aspen ble holdt i Gamle Aker kirke 8. mai 1926.

Ole Christian kom fra enkle kår i Nordmøre og han dro sørover for å prøve å ”gjøre lykke” som det het. Og med alt det Ole Christian oppnådde i sitt liv, så kan man vel si at han greide det.

Ole Christian Aspens eneste sønn og eneste gjenlevende fra denne grenen kan du lese om her: De fortjener å minnes de uten etterkommere også

Ukens skatt – et par gamle hullete «labba»

nov1

Ukens skatt – igjen fra Rødsandslekten

Min oldemor Kaspara Rødsand på besøk hos min bestefar

Min oldemor Kaspara Rødsand som jeg husker veldig godt strikket gjennom nesten hele sitt liv. Det sies til og med at hun gikk og strikket på gaten da hun skulle besøke naboer og venner (det samme gjorde hennes mor også), eller hun skulle i butikken å handle. Det er mange som har vært så heldig å få et par tykke sokker, eller “labba” som vi sa, som hun har strikket. Jeg har tatt vare på det siste paret hun strikke til meg – et par godt brukte “labba” strikket av restegarn. Den ene har hull på helen også. Selv om de fremdeles passer så ligger de heller i en minneboks.

Bedre forståelse av det etniske mangfoldet i min slektsbakgrunn i Nordland

okt30

Hvordan kan jeg bedre forstå min slektsbakgrunn i Nordland?
Jeg har lurt på hvordan min samiske tippoldemor i Rødsandslekten kunne gifte seg med en som ikke var same i 1874 uten at det ble noe stor sak ut av det. Jeg har også ønsket å vite mer om det kulturelle mangfoldet som var blandt mine forfedre i Nordland på den tiden og århundret før.

For en uke siden kom jeg over en veldig informativ og flott bok om akkurat det tema.

Boken heter: Nordlands kulturelle mangfold – Etniske relasjoner i et historisk perspektiv, av Ejørg Evjen og Lars Ivar Hansen (red.), Oslo 2008.

Boken kan du kjøpe her: Bokkilden.no

Her kan du lese mer om boken:http://nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.4765488

Jeg har akkurat startet å lese boken og kunne allerede ut i fra det første jeg leste, oppdatere mitt innlegg om Same, Lapp, Finn, Kvene, Fark – Hva er forkjellen på disse?

En bok å anbefale for deg som har røtter i Nordland.

Flere bøker som er til hjelp i slektsforskning, omhandler slektsforskning eller bøker med slektshistorier som kan inspirere kan du finne her: Bøker

Ukens skatt – bestefar Rødsands kjelke

okt26

Min bestefar Nordahl Rødsands kjelke fra 1917 på veggen hjemme

På veggen hjemme har jeg en kjelke som min bestefar Nordahl Rødsand laget i 1917. Siden jeg har skrevet så mye om Rødsandslekten i det siste, så synes jeg at ukens skatt skulle være i fra den familien også.

Hjemmelagd kjelke fra 1917
Kjelken lagde han da han var 12 år gammel. Redskapene han hadde å hjelpe seg med var kun en kniv og en hammer, og selvsagt vedsaga. Jernet under meiene ble varmet i ovnene i vaskekjelleren og bøyet og formet med hammeren. Bestefar mente at kjelken hans gjorde like god fart om ikke mer fart en de moderne kjelkene. Både jeg og mine søsken har prøvd den, og pga. at den er tyngere enn mange moderne kjelker gjør den ganske god fart. Vi smurte selvsagt med sterinslys på meiene. Det lærte vi av bestefar.

Bestefar Nordahl med kjelken han lagde i 1917. Bildet er fra 1973 og tatt av avisen Tiden Krav

Et slektshull er tettet – endelig er min 2 x tippoldefar «funnet»

okt25

Nordre Marken hvor Johannes Olsen var født.

Tenk at min tremenning Nina Sigbjørnsen fant vår lenge-søkt-etter 2 x tippoldefar for to dager siden. Vi fra Rødsandslekten har lenge trodd at det mørke sydenlandske utseende kom i fra han, denne ukjente Johannes Olsen «af Værdalen». Se blogginnslaget jeg skrev om: Har jeg forfedre i fra taterslekten. Derfor ønsket mange i Rødsandslekten å vite litt mer om denne mannen. Nedenfor kan du lese Ninas egne ord om hvordan hun fant Johannes Olsen.

Johannes Olsen – av Nina Sigbjørnsen
På mange måter er jeg fortsatt en novise når det gjelder slektsforskning, selv om jeg har vært opptatt av slekt siden barndommen. De fleste kommer over enkelte hull i slekta fra tid til annen, og da blir det en utfordring å forsøke og tette hullene. I vår slekt har ett av disse hullene vært opphavet til tippoldefar John Jørgen Johannessen. Vi visste at han var født i Alstahaug i 1840, at hans mor var Petronella Jonasdatter Blomsøy og at faren het Johannes Olsen og var fra Verdal. Petronellas slekt har vi klart å nøste opp, Johannes Olsen har vært et av hullene i slektstreet.

Johannes er ikke det mest sjeldne navnet man kommer over, og med Olsen som etternavn har det føltes som vi har lett etter den berømte nåla i høystakken. Cathrine har vært på rett spor, men det var dette med å finne den rette linken da. Etter en innskytelse bestemte jeg meg for å gjøre et søk på Google etter «Johannes Olsen Blomsø». Da fant jeg et spørsmål som var stilt i Digitalarkivets forum helt tilbake i 2003:

«Søker etterkommere etter Stekkar Johannes fødd i Verdal 1807 ( Johannes Olsen ) Død i Mosjøen ca 1874 . I 1865 er han huseier og murer i Mosjøen ( Omtala i dunderlandsboka ) Han hadde en sønn John Jørgen Johannesen fødd 23 okt 1840. Mor Petronella Jonasdatter Blomsø- Alstadhaug. Kan hende han har flere barn ?? Kan ikke finne sønnen i 1875 tellinga eller 1900 tellinga Er det noen der ute som har noen tips å komme med.»

Jeg bestemte meg da for å sende en melding til han som stilte spørsmålet, og heldigvis fikk jeg raskt svar tilbake.

På mail fikk jeg tilsendt to skannede sider fra en bok, og der sto det hvem Johannes var. Hadde jeg klart å tette det ene hullet i slektstreet? Det virket faktisk sånn. Boka som sidene var hentet fra var Verdalsboka, Heimer og folk i Leksdalen, og dette er informasjonen som sto om Johannes:

Johannes var født i Verdal i 1807. Foreldrene var Ole Jakobsen Marken og Siri Ingebrigtsdatter. Johannes var først i 1830-årene i tjeneste hos enka Beret Johnsdatter på Ner-Tjellran. De hadde visst også tanker om å slå seg i lag men kom ikke til enighet. Johannes reiste sin vei etter at Beret stevnet han for noe korn han hadde fått, mens han til gjengjeld forlangte betaling for arbeid han hadde utført. Ved dom av 26. september 1832 ble begge frikjent for hverandres anklager. Men dette skulle ikke bli siste gang Johannes kom i konflikt med rettssystemet. I 1836 ble han av Lars Johnsen Aspås stevnet for å ha tilføyd sistnevnte et sår i det ene øret med kniv, og 16. september 1836 ble Johannes for dette dømt «til at bøde tvende Gange 3 – tre – Lad Sølv, eller 4 ½ Specidaler, samt at betale Saksomkostninger på 8 Specidaler». Etter disse hendelsene ser det ut til at Johannes har fått nok av livet i Leksdalen, for i 1840 fikk han utreiseattest til Helgeland (Alstahaug) i Nordland. Men det ser ut til at han dreiv med litt av hvert der oppe også. Straks han kom til Alstahaug ble han far til et barn, John Jørgen Johannessen, f. 23. oktober i 1840. Mora var pike Petronella Jonasdatter Blomsøe fra Alstahaug. I 1856 flyttet Johannes til Vefsn (Mosjøen) og bodde der i 1865 som huseier og murer. I Mosjøen gikk han under navnet «Stikkar-Johannes», det sier vel litt om at kniven satt laust i sliren hans. Han ble anmeldt for flere lovbrudd, bl.a. brennevinssalg og ordensforstyrrelse. I 1874 tok han livet av seg ved henging.

Så dette funnet viser hvor mye hjelp man kan ha av tilfeldige innfall, og det er ikke tvil om at internett er en utrolig hjelp i mange tilfeller. Så med ett hull tettet er det vel bare å gå løs på det neste?

Mvh Nina 🙂

Sjømenn fra hine-dager

Det som er så flott med denne historien, foruten at Nina «fant» Johannes Olsen, er at hadde hun søkt etter «Johannes Olsen Blomsøy» (det er det gården heter nå og ikke Blomsø) så hadde ikke innlegget som gav henne svaret kommet opp. Tilfeldigheter og innfall er viktig i slektsforskning. Tusen takk Nina for at du fant dette og takk for ditt gjesteinlegg her.

Jeg forstår godt at pga. det livet Johannes Olsen levde, så kunne han blitt oppfattet som Fark (=Tater), da det var en slik oppfatning folk flest hadde på den tiden om Fark. Alikevel beskriver ikke dette det sydenlandske utseende mange i Rødsandslekten har. Da er vi vel tilbake til den teorien at det var en sjømann fra Portugal eller Spania som besøkte en av mine formødre mens hennes mann var på fiske?!

Har jeg forfedre fra de Reisende (Tater = Fark) i slekten?

okt23

Min oldefar Jonas foreldre og søsken. Jonas er øverst til venstre

Min søken etter etniske minoritetsgrupper i slekten har blitt intensivert i forbindelse med at Slektsforskerdagene 2013 legger vekt på Urbefolkning og etniske minoriteter i Norge.

Det har gått «rykter» i min familie om at det er Samer, Kvener, Finn og Fark i min familie i mange år. Ikke bare har en gammel mann i nord sagt det, også tante Harriet (som bodde i området mine oldeforeldre kom ifra). Jeg har funnet ut at i en gren av forfedrene til min oldemor Kasparas Rødsand – født Ellingsen – er det samer.

Flotte mørke personer i oldefars Jonas Rødsands familie
Ryktene vil ha det til at det er i oldefar Jonas sin slekt det var Fark (Tater). Sælig fordi det var så mange mørke flotte mennesker fra den slekten. Noen hadde også svært krøllete nesten svart hår.

Far til Jonas på bilde ved siden av har skikkelig krøllete hår og skjegg – men han var begynt å bli grå.

Hilda i midten er ordenlig mørk og datter til Nelly (i hvit bluse) ble spurt om hun var av taterslekt da hun var ung sykepleier.

Far i familien het John Jørgen Johannesen (1840-1927) og mor i huset het Wilhelmine Stephensen (1860-1948)

Blandt min bestefars søsken vare mange mørke flotte damer og menn. Det ble sagt at det var en fyr som så noen av søstrene til bestefar en sommer, og da lagde han en sang om Tahiti p.g.a de vakre mørke damene.

: Betefar Nordahl 1912, var helt lys. Det sies at det kom fra Ellingsenslekten dvs. oldemor Kasparas slekt.

: Bestefars bror Johan 1912, utdrag fra samme bilde, var helt mørk.

Søken i oldefar Jonas slekt etter Tater=Fark=Omstreifere=de Reisende:
Det er 2 peroner som er uavklart bakover i den slekten. De andre er for det meste bønder og fiskere.

1. Johanes Olsen fra Verdalen
Johanes er far til John Jørgen Johannesen i bildet over. Nedenfor ser dere hva som sto om far da John Jørgen ble døpt.

Far: Dr(eng) Johanes Olsen af Værdalen

Det vi visste var at han arbeidet som dreng på gården Blomsøy som Petronella bodde på. Siden forvinner han helt og jeg har brukt utallige timer på å lete etter han. En teori var at han ikke var i fra Verdalen men «af Vardalslekten» en Romanislekt. Jeg prøvde å finne han i Verdalen også, men der var det ca 12 personer som het Johanes Olsen i den aktuelle tiden.

Utdrag fra 1865-tellingen Vefsn, Mosjøen. Kunne dette være riktig Johanes Olsen?

Jeg fant en Johannes Olsen i Mosjøen fra Verdalen i 1865-tellingen. Var dette vår John Jørgens far og var han en tater? Jeg kom ikke noe særlig lengere i min forskning, fordi det ikke var noe link mellom denne Johannes og far til John Jørgen. Det var helt til min tremenning Nina Sigbjørnsen ville vite mer etter å ha lest mitt inlegg om Same, Lapp, Finn, Kvene, Fark. Hva hun fant ut vil jeg skrive om i et annet blogginnlegg. Visst hadde ikke Johannes Olsen noe vanlig liv etter den tids standard men i fra noen taterslekt var han ikke.

2. Christiane Oline Martinus (ca 1822-1881)
Christiane er mor til Wilhelmine i det store familiebildet over. Jeg har ikke greid å finne ut når hun var født/døpt og heller ikke hvem foreldrene helt sikkert er. Christiane oppgir bare deler av navnet til far når hun gifter seg. Hun oppgir selv å være født i Gildeskål i Nordland.

Dette er det jeg vet
Konfirmasjon:
Ingen konfirmerede i Gildeskål med dette navn. I Ministrialbok for Hadsel konfirmerede år 1837 s. 195 står den en Christine Severine Martinusdatter 16 år født på Lekkan (Lekang, Hadsel) og foreldrene er oppgitt som døde (ingen navn på foreldrene)

Forhold:
1. Fikk to barn med Robert Carolius Tollefsen i 1847 og 1849. Robert omkom på sjøen og ble ikke funnet igjen da Christiane var gravid med sistemann.

2. Viet med min forfar Stephen Bertinus Andersen (1825-1900) 11 nov 1850. Christianes far er kun opgitt til «Martinus».

Vielsen er i fra Hadsle kirkebok.

Fødested er opgitt til Gildeskål. I 1865-tellingen står det opgitt at hun er født i Hadsel og 1875-tellingen står det igjen at hun er født i Gildeskål

Ny informasjon – Charles Ellingsens oldefar
Etter å ha lett lenge etter Christiane og lagt det på is en stund, så fant jeg (i en gammel perm) et brev fra Charles Ellingsen (forfatter av Ellingsenboken) til min bror Roger 6. nov. 1974. Der sier Charles Ellingsen (kort fortalt) at hans oldefar var bror eller halvbror til Christiane. Denne oldefarens far er opgitt til «Soldat fra Trondhjem: Carl Marthinusen og mor Pige Birgitte Christensdatter». Under oldefarens komfirmasjon er far nevnt igjen – Carl Marthinus men en annen mor Anne Kathrine. Så det er litt uklart her også, akkurat som man ikke helt vet hvem som er foreldrene.

En fødsel/dåp i Gildeskål
Det er en fødsel/dåp i Gildeskål som min bror Roger (da han forsket på slekten) hadde ført inn som Christine Oline sin dåp og foreldre. Den er avbildet nedenfor fra ministrialboken og klokkerboken i Gildeskål. Navnet er forkjellig men dette er den eneste barnet med et navn som ligner pga. av mellomnavnet Oline, faren heter Carl og moren heter Anne Kathrine (samme som foreldre til Charles Ellingsens oldefar).

Utdrag fra ministrialboken i Gildeskål

Utdrag fra klokkerboken i Gildeskål

Det som er interessant her (hvis dette i det hele tatt er vår Christiane Oline ) er at foreldrene er «Omstreifere» – et annet ord for tater i denne tiden, og at de er fra Hedmark.

Men per dags dato har jeg ikke fått bekreftet når og hvor Christiane Oline er født eller om hun er av tater-slekt.

Min samiske forfar var en stor bjørnejeger

okt22

Igjen i anledning Sleksforskerdagene 2013 som er om Urbefolkning og etniske minoriteter i Norge vil jeg skrive om en annen samisk forfar.

Same og bjørnejeger Paul Toersen (1762-1836) født på Moelv i Kvæfjord i Tromsø og bodde Sommerset, Lødingen, Nordland da han ble gift med enken Ane Andersdatter (1757-1817) fra Hestnes i Tysfjord, Nordland). Han er min 4x tippoldefar og sametippoldemor Christines (som jeg skrev om på søndag) oldefar.

«( Find = Same) Pål Torsa» var en mangjeten bjørneskytter. Han skjøt 99 bjørner fortelles det. En søndag da folk kom fra kirken i Lødinge, sto han fram på bakken og viftet. Han hadde skutt tre bjørn og ba folk komme å hjelpe til. (Slektshistorie for Lødingen bind 1, s 153)

Det jeg lærte av dette utsagnet er at 4xtippoldefar nok ikke gikk i kirken på søndag(er), noe som ble forventet av alle etnisk norske og at det var mange bjørner i Tysfjord på slutten av 1700 tallet. Slev om Paul ikke var noen kirkegåer ble han alikevel viet i kirken 10. oktober 1790. Jeg har ikke nok informasjon eller kunskap om hvilke forhold samer hadde til kirken på slutten av 1700 tallet. Jeg vet at de døpte barna sine, komfirmerte de og viet seg i kirken, men jeg vet ikke om det ble uglesett om de ikke gikk i kirken på søndager.

Utrag fra 1801 -tellingen fra digitalarkivet. Her står Paul oppførst som «Find og gaardbeboer»

Christine min samiske tippoldemor

okt20

Min samiske tippoldemor Christine

På fredag skrev jeg at det ble fortalt at det var samer og/eller andre etniske minoritetsgrupper i min slekt. Jeg synes dette var spennende så jeg ønsket å forske mer på min samiske bakgrunn. Det viste seg at det var min oldemor Kasparas (som jeg husker svært godt, og som det er bilde av i forrige blogginnslag) slekt det var samer i. Hennes mor CHRISTINE, min tipoldemor, var samisk.

I anledning Sleksforskerdagene 2013 som er om Urbefolkning og etniske minoriteter i Norge at jeg vil skrive hennes historie her. Desverre har jeg ikke funnet noen kilder som forteller om hun fikk en samisk oppvekst eller om hun snakket samisk.

Christine Johanne Andrea Paulsdatter (gift Ellingsen)
1853 – 1934

Christine sitter i (rulle)stolen med sin datter Adeleide. Ukjent barn på fanget.

Christines bakgrunn
Foreldrene til Christine var Paul Andreas Andersen (1825-1877) og Anne Johanna Johnsdatter (1825-1870). I kirkebøkene og folketellinger er det nedtegnet at i alle fall en av besteforeldrene, både på moren og faren sin side, var samer. Besteforeldrene til Christine kommer i fra Lødingen (sjøsamer), Kjerringnesdal (stedsnavnet har samisk opphav) i Sortland, Trondenes og Kvæfjord. På 1800-tallet, oppstod det mange norsk-samiske familier grunnet ekteskap mellom folkegruppene, så det er ikke utenkelig at besteforeldrene til Christine var i ”blandet” ekteskap, men ut i fra navnene (Poul og Elen går igjen i sameslekten min) på de usikre besteforeldrene ser det ut som om de var samer også. I Sortland bygdebok, del 5 står det også at Christine var samisk. Jeg går derfor ut i fra at Christine var helt samisk, og hvis ikke har jeg i hvert fall belegg for at hun er halvt samisk. På bildet av Christine ser det ut som hun også har samiske trekk. Det ble sagt at damene i denne familien var veldig vakre som unge.

Samene bodde ofte utenfor matrikulert jord, på rydninger som ikke ble omfattet av skattereglene. Faren til Christine var en slik rydningsmann i Langvassdalen i Kværfjord kommune. Her bosatte han seg med kone og etter hvert 11 barn. Her ble Christine Johanne Andrea født 14. mai 1853 på Langvasdali. Hun ble døpt 10. juli samme år i Kvæfjord kirke.

Mor syk og døde – til oppfostring
Da moren ble syk kom hun til oppfostring hos John Andersen i Fiskefjord på Sortland, og bodde hos ham ved folketellingen 31.12.1865. Hun ble konfirmert i Sortland 13. juni 1869. Som merknad i kirkeboken står det om Christine: ”Næsten meget god -Kristendomskundskab, uden tvivl særdeles lette svar, paa hendes forhør var der adskiligt udsæt men saneligvis for en stor del uten grund. Meget flittig”. Jeg er ikke helt sikker på hva dette helt betyr, men flesteparten i Christines konfirmasjonskull fikk ”god” eller dårligere. Så ”Næsten meget godt” forstår jeg som at det var bra og over gjennomsnittet.

Moren til Christine døde i 1870 bare 45 år gammel. Christines søsken ble spredt for alle vinder bl.a. i Hadsel, Dvergberg og Kvæfjord. Det ser ut som om Christine slo god rot i Fiskefjord hos John Andersens familie. Det var her hun traff sin fremtidige mann i meget ung alder. Han holdt til på nabogården.

Gift med nabogutten – 10 barn
Christine ble gift med Christopher Paulus Ellingsen (1850-1932) som var sønn av den første ordføreren på Sortland, Abel Ellingsen. Slettes ikke verst for ei jente født på den tiden med samebakgrunn. Det tyder på at hun var godt integrert i samfunnet eller at hennes blivende mann Christopher var veldig forelsket. Christine var også 6 måneder på vei med førstemann da de giftet seg. Den 28. desember 1874 i Sortland kirke hadde de dobbeltbryllup sammen med broren til Christopher, Christen Ellingsen. Forloverne til begge parene var far til Christopher og Christen, Abel Ellingsen og Kristoffer Jentoft Glad fra Blokken.

Christine og Christopher fikk fra 1875 til 1896, 10 barn. Da yngstebarnet Halfdan ble født i 1896, var Christine 43 år. Det sies at datteren Kaspara som da var 12 år gammel, gråt da lillebroren Halfdan ble født fordi det var så mange barn (hun fikk jo 17 barn selv!), eller fordi det var så flaut at moren som var så ”gammel” fikk barn. De første årene av sitt ekteskap, frem til svigerfaren Abel Ellingsen dør i 1880, bor de sammen med svigerforeldrene. I 1900 bor de på gården Alstad i Sortland hvor Christopher driver som ”gårdbruker, fisker og tømmermand” og hvor de har både krøtter og fjærkre. I 1910 bor de på Rødsand i Sortland, med 3 barn, 2 svigerbarn og 5 barnebarn.

Hustru, mor og jordmor
Christine var en dyktig og hardt arbeidende kvinne. Hun fungerte som jordmor og fødselshjelp i mange år i nabolaget. Datteren Kaspara fortalte: ”Det var mor som tok imot de seks barna (til Kaspara) der oppe (dvs. på Sortland). Hun var flink til slikt, tok imot over 50 unger gjorde hun, og det gikk greit hver gang, så vidt jeg minnes. Hun synes selvfølgelig det var trist at jeg skulle miste den første jenta mi, men gutten levde jo opp.” Yngstesønnen Halfdan fortalte at da moren skulle gå på besøk til naboer eller venner gikk hun strikkende av sted med garnet i forklelommen. I den tiden skulle man bruke all ”ledig” tid og hendene skulle ikke være uvirksomme. Det var kanskje også slik at man måtte bruke all tid man hadde for å komme gjennom alle arbeidsoppgaver og allikevel få tid til å strikke tykke sokker og lignende. Christine var også en svært streng dame. Halfdan fortalte også at moren truet han med juling da han var 15 år, men da sa Halfdan at nå var det nok og at han var for gammel. Christine pleide også å låse inn julebaksten i en kiste. Nøkkelen til kisten la hun i sin egen lomme. Da fikk de smake når hun bestemte det og julebaksten varte sikker også litt lengre.

Ettermæle
På slutten av livet sitt så ser vi av bildet (over) Christine sitter i en stol med hjul på. Av hvilken grunn hun satt i (rulle)stol var kan ha vært alt i fra dårlige ben til fremfallen livmor (vanlig i gamle dager når de fikk mange barn). Christine døde i Fiskefjord på Sortland 11. juni 1934, 81 år gammel.

I 1990 hadde Christine ca 160 etterkommere. Jeg ser at Christine måtte være både dyktig og bestemt for å kunne ta seg barn, familie og ”yrket sitt” i slutten av forrige århundre. Jeg er så takknemlig for det offer hun gjorde i sin generasjon til gagn for sine etterkommere som jeg er en av.

Kilder:
Charles Ellingsen (1990): Slekten Ellingsen bind 1, nr 369/145
Digitalarkivet: Folketellinger 1801 og 1865
Ingrid Synnøve Evensen (2007): Bilde og små historier av barnebarnet Ingrid Synnøve.
Kaspara Kristine Marie Ellingsen (1979): Sitat fra datteren Kaspara Kristine. 1979 Norsk ukeblad nr. 11
Kirkebok (1853): Klokkerbok for Kvæfjord 1841-1855, s. 78
Kirkebok (1874): Ministrialbok for Sortland 1873-1884, ekteviede, s. 135, nr. 14
Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Kv%C3%A6fjord

Barnas hjerter til fedrene

Slekt og slektsforskning

Archives

Oldemors Kasparas tante og søskenbarn ble mormonere og dro til USA i 1909. Del 1

Lik dette:

Tor Gervins foredrag på DIS om sine forfedre – Mormonpionerene

Les Tor Gervins egen fortelling

Lik dette:

Materialdirektør Ole Christian Aspen (1871-1926)

Lik dette:

Ukens skatt – et par gamle hullete «labba»

Lik dette:

Bedre forståelse av det etniske mangfoldet i min slektsbakgrunn i Nordland

Lik dette:

Ukens skatt – bestefar Rødsands kjelke

Lik dette:

Et slektshull er tettet – endelig er min 2 x tippoldefar «funnet»

Lik dette:

Har jeg forfedre fra de Reisende (Tater = Fark) i slekten?

Lik dette:

Min samiske forfar var en stor bjørnejeger

Lik dette:

Christine min samiske tippoldemor

Christine Johanne Andrea Paulsdatter (gift Ellingsen)
1853 – 1934

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Les Tor Gervins egen fortelling

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Del dette:

Lik dette:

Christine Johanne Andrea Paulsdatter (gift Ellingsen) 1853 – 1934

Del dette:

Lik dette:

Christine Johanne Andrea Paulsdatter (gift Ellingsen)
1853 – 1934