Skrive familiehistorie: Steg 3 – «Lag en frist for dine drømmer»

frsit skrive i filofaxHar du gått glipp av steg 1 og steg 2 om hvordan du kan gjøre din slektsbok, album e.l til en realitet så kan du lese om de her:

  1. Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 1 – Velg format
  2. Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 2 – Definer omfang

Steg 3 omhandler frister:

Frister. De fungere. De er viktige. De får oss fokusert, og sannsynligvis får frister oss til å prestere bedre. For uansett om vi frykter de eller ikke liker frister og utsetter prosjektet kanskje pga. av de, så forstår vi alle meningen med hvorfor vi har frister. Dette er til stor hjelp hvis du ønsker å lage en slektsbok e.l..

Steg 3 – Sett frister du kan leve med

Selv om du vil streve med å greie dine egne frister, så vil frister tvinge deg til å fullføre hvert steg i ditt prosjekt. Målet her er å få hver del av prosjektet gjort innen en spesifikk tidsramme. Revideringer og polering kan alltid gjøres senere. Den beste måten å møte disse fristene på er å skrive ned, i kalenderen din, jobbetid eller skrivetid for slektsboken. Akkurat som om du ville skrive ned en time til legen eller til hårfrisøren.

Skriv ned fristene dine

Skriv ned fristene dine

Frister som gir meg en skikkelig puff til å greie å gjennomføre mine prosjekt, er fødselsdager, jubileer og høytider som f.eks. jul.

Frister er som oftest mest effektiv hvis du kan gi deg selv en belønning for å ha utført noe innenfor den tidsfristen som er satt. Hva kan du belønne deg selv med?

Mpl er drømmer 3

Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 2

Her er steg 2 for å gjennomføre din slektsbok, album e.l.

I går skrev jeg om å bestemmes seg for hvilket format man kan velge for sin slektsbok, album,nettside, hefte osv.  Gikk du glipp av steg 1 kan du lese om det her: Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 1

Steg 2 – Definer omfanget av din familiehistorie

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Har du til hensikt å skrive mest om bare en spesiell slektning, eller alle som henger i familietreet ditt? Siden du er forfatteren, så er det neste du trenger å velge, hvilket fokus din slektsbok (hefte, nettside, album) skal ha. Dette er noen muligheter du kan velge mellom?

En enkelt linje av etterkommere – Denne linjen kan begynner med den tidligste kjente forfader for denne spesielle linjen (eller et etternavn) og følg den gjennom et hvis antall generasjoner eller helt frem til deg selv. Hvert kapittel i boken dekker en forfader eller en generasjon.

Alle etterkommere av ….. – Begynner med en person eller et par og dekker aller deres etterkommere, med kapitler organisert etter generasjoner.

Besteforeldre – Dette inkludere en del om hver av dine fire besteforeldre, eller dine åtte oldeforeldre, eller dine 16 tippoldeforeldre hvis du er veldig ambisiøs. Hver seksjon fokuserer på en besteforelder, og arbeider bakover gjennom dennes aner eller fremover fra hennes/hans tidligste kjente forfar.

Hvor mange slektsledd skal med?
Velg hvor mange slektsledd du skal ha med, både bakover og fremover. Eller så kan volumet bli for stort.

Igjen, disse forslagene kan enkelt tilpasses til dine interesser, tid og kreativitet. For eksempel kan du velge å skrive en familiehistorie som dekker alle personer med et spesielt etternavn på et spesielt sted, selv om de kanskje ikke er i slekt med hverandre. Du kan velge å skrive om bare et par av besteforeldrene, eller bare et par av oldeforeldre med etterkommere og aner. Du velger!

Skrive familiehistorie – 10 dager m 10 steg for å gjøre din slektsbok e.l. til en realitet. Steg 1

Kanskje går du med en drøm om å skrive en familiehistorie, om det så er om livet til din bestefar eller en hel slektsbok?  Kanskje du liker best å forske på slekten, men nå begynner familien å mase om at de ønsker en slektsbok? Jeg tror alle vi som holder på med slekten har en eller annen form for drøm/ønske om å gjøre noe mer ut av det. Derfor har jeg de neste 10 dagene tenkt å legge ut hvilke 10 steg som er smarte å ta for å gjennomføre et slikt projsket. Til slutt vil jeg legge alle 10 stegene i et eget blogginnleggene slik at alle tipsene kan skrives ut samlet.

7 grunner til skrive din familie-/slektshistorie

Med god planlegging og en del avgjørelser i forkant kan dine drømmer/ønsker bli en realitet. Her kommer steg 1:

Steg 1 – Velg formatet for din familiehistorie

Hvordan ser du for deg at ditt familiehistorieprosjekt skal være? Et liten hefte som du har kopiert opp og bare deler med familiemedlemmer eller et stort prosjekt med innbundet bok som kan være en referanse for andre slektsforskere? Eller kanskje et nyhetsbrev for familien, en kokebok eller nettside er mer realistisk i forhold til tidsklemma og andre forpliktelser du har. Det er kanskje på tide til å være ærlig mot deg selv hvilken type familiehistorie som møter best forventinger og ditt tidsskjema. Ellers så vil du ha et halvferdig produkt som ligger og gnager på samvittigheten din i årene som kommer (noen som kjenner seg igjen?).

Legg til grunne dine interesse, din potensielle målgruppe og det materiale du har samlet inn eller skal samle inn.

Her er noen former som familiehistorie kan ha:

Memoarer/fortelling: En kombinasjon av historie og personlige opplevelser, memoarer og fortellinger trenger ikke å inkludere alt, eller være objektive. Memoarer bruker vanligvis å fokusere på en spesielle hendelse, en tidsperiode, eller hele livet til en enkelt forfader, mens en fortelling kan omfatter en eller gruppe med forfedre.

Kokebok: Del din families favorittoppskrifter mens du skriver om menneskene som lagde dem. Et morsomt prosjekt som hjelper til med å bringe videre familietradisjonene rundt matlaging og det å spise sammen.

Scrapbook eller album: Hvis du er så heldig at du hare en stor samling fotografier om minneting, kan scrapbook eller et fotoalbum være en fin måte å fortelle din families historie, Inkluder dine fotografier i kronoligisk orden og inkluder historier, beskrivelser og familietrær for å utfylle bildene.

Dett er et album som jeg har laget om bessaforeldrne mine og deres aner. Jeg vil lage et eget blogginnlegg om hvordan jeg gjorde det.

Dett er et album som jeg har laget om besteforeldrne mine og deres aner. Jeg vil lage et eget blogginnlegg om hvordan jeg gjorde det.

Flesteparten av familiehistoriene er vanligvis fortellene i natur, med en kombinasjon av historie, foto, dokumenterog familietre. Så ikke vær redd for å være kreativ.

Flere ideer om hva du kan gjøre med familiehistorier kan du få her: 9 ting du kan gjøre eller lage med familie-/slektshistorier

Les alle  10 stegene her.

Kilder: Alle kilder i denne serien blir lagt ut i siste blogginnlegg.

 

Dagboknotatene fra 1890-1909 del 5 – Adolf skriver om Ålesundbrannen i 1904

I 1904 så skriver Adolf sitt lengste dagboknotatet og det var om brannen i Ålesund. Jeg tror det er tre gunner til dette.

  1. Han var opptatt av branner og hvordan det gikk med folk, fordi han hadde opplevd en brann selv (se blogginnlegget: Dagboknotatene fra 1890-1909 del 4 – Hvorfor skrev Adolf om så mange branner?)
  2. Han var en stor fan av Keiser Wilhelm II, og Keiser Wilhelm var veldig innvolvert i hjelpearbeidet
  3. Som den forretningsmann han var, så så han at denne storbrannen i Ålesund gjorde at han selv måtte betale mer i brannforsikringspremie (se nederst på dagboknotatet på denne siden)
Ålesundbrannen

Utdrag fra almanakken til Adolf om bybrannen i Ålesund i 1904

Mine oldeforeldre bodde i Ålesund under denne brannen (min mormor ble født 2 år etterpå), men vi (min mor og jeg) har spurt alle de gamle som fremdeles lever om det ble fortalt noe om dette i familien. Ingen ting har noen hørt. Så desverre så vet ikke jeg noe om hvordan det gikk med dem, selv om ca 9/10 deler av Ålesund brant.

Jeg har også prøvd å ringe Ålesund museum for å høre om de vet hva som skjedde med kobbergryten fra Keiser Wilhelm II som kunne mette 1000 mennesker og kostet 6000,- NOK (1904), men jeg har ikke fått tak i rett person å snakke med. Gryten har sikkert blitt smeltet om. Men hvem vet?

Det som virkelig rørte meg ved denne historien var all den hjelp Ålesund fikk fra hele verden. Bl.a. Frankrike, Danmark, England, Sverige, USA,  Tyskland og hvor villig alle var til å hjelpe.

Ålesund etter brannen

Ålesund etter brannen

Nedenfor har jeg valgt å ta med alt Adolf skrev i sin dagbok om Ålesundbrannen i 1904.

Den 23 Januar 1904 Kl. 21/2 om Morgen udbröd Ild i Aalesunds Preserved Fabrik under en rasende Storm der endt med at omtren 9/10 Dele af Byen lagdes i Aske. Den tilbageverende Del var kun den fjerneste liggende og bestaaende af mindre Huse. Befolkningen led skrekkelig ondt i Storm og Regn og Söle og maatte flygte efter Landoverveien og over Bjerge for at redde Livet. De syge blev kjört bort paa bedste Maade, men kun en döde under transporten.

Ålesund etter brannen. Bildet fra Bybrann.no

Ålesund etter brannen. Bildet fra Bybrann.no

En del av den store samlede Fiskeflaade brendte op og paa en Del Dampfiskeskibe – 20 av 30 aabuedes Ventilen saa de sank ned ved Bryggen for at redde dem fra at brende gandske op. Stormen rase saa at der kunde ingen Hjelp komme Söveien og i 1 ½ Dögn vandre Folk omkring gjennomvaade uden Mad og Husly. Telegrafen og Telefonen blev strax ödelagt af Ilden saa det varede længre inden der kunde komme Forbindelse med Nabobyene. Saa hurtig som mulig kom Proviant nu in fra Molde og Bergen.

Fra States Depoer kom hurtigst mulig Uldtepper, Telte og Hermetik. Allerede den 24 Januar telegrafer Keiser Wilhelm. – Jeg har allerede organiseret Hjelp- En af amerikaliniens Dampere blev ved Hjelp af flere hundrede Mand Udrusted med Proviant, Klæder, Tepper, Medecin, Forbindingdagerm Pleiersker og læger. Uafbrut hele Natten fortsatte Arbeidet paa Damperen»Weimar»kumede? afgaa fra Hamburg den 24 Januar om Eftermiddagen til Aalesund.

Ålesund etter brannen. Skipet i bagrunnen er vel et skip med nødhjelp.

Ålesund etter brannen. Skipet i bagrunnen er vel et skip med nødhjelp.

Efter ankomsten tog den 1500 Mennesker om bord og bespiste dem samt pleide de syge. Efterat have bragt i land de sidste Portioner afgik den 4de Februar. Ligeledes afgik Kryseren «Niobe» den 25 Januar til Aalesund med alle Slags Gaver.

Keiser Wilhelm telegraferer den 25 Januar. I Eftermiddag afgaar «Phönica med Hjelp til 4000 Mennesker ligesaa Telte, Barakker, stort Forraade af Byggetömmer, Tömmermend til Opsætning av provisoriske Bygninger. Næringsmidler for Kvinder og Börn. Proviantforraad for 8 Dage og indrettet

Saa at Skibet kan forankrs som Logiskib for 4000 Mennesker. Keiserens Flöiadjutant Grumme og Frue medfulgte.

Fru Grimme udviste en sjelden Deltakelse som Sygepleierske hele Dagene i Forening med ombordværende Sygepleierske og Læger.

Flïadjutanten og Frue reiste ikke tilbage med Skibet men tog til Trondhjem og derfra til Stockholm og Christiania hvor de bleve hjertelig modtagne overalt.

Phönecia afgik fra Aalesund den 4 Febr.

Patserkrydseren « Prins Heinrich» ankom den 27 Januar fra Kil/ afgik derfra 25de om morgenen med paaskundets Fart/ medbringende 8 Læger Medikamenter og 2000 Uldtepper m.m Dette Skib buddelte strax Proviant og Tepper. Resten blev oplosset.

Keiser Wilhelm gav selv Kr 10000 til de Brandlidde og senere Kr 1000 til Skotöi og Kr 1000 til Verktöi. Envidere gav han en Kobberkjedel hvordi der kunde Koges til 1000 Mand ad Gangen, den kostede 6000 Kr.

Illustrasjonsfoto - Kobberkjele. Hvor stor måtte en kobberkjele være som skulle mate 1000 mennesker?

Illustrasjonsfoto – Kobberkjele. Hvor stor måtte en kobberkjele være som skulle mate 1000 mennesker?

Fra Kjöbenhavn telegraferedes den 25 Januar
Det forende DampDamskibsselskap Skib «Cimbria» afgaar i dag til Aalesund med Telte, Sengklæder, Kogeaparater fra Marinen. Envidere 100 Sække Mel og en Mængde andet Forraad.

Cimbria ankom til Aalesund den 28 Januar og fik paabegyndt Losnunger den 30te.

I fölge Ordre fra Marineministreiet gjöres Fyriusjuktionsskibet (?) «C.T. Grove» klar til at afgaa til Aalesund med 500 Sakke (?) Klæder 500 Uldtepper og enMængde Töier samt Spiseredkaber foruden rigelig Forsyning med Proviant. Envidere 2040 Pyramidetelte 100 andre Telte, 5000 Madrasser 1000 Puder 5000 Tepper, 250 Timandskjdler, 2000 Pund Taug til Stopniing af Madrasser 1900 Pund Rugbröd, Klæder, Proviant til 5000 Moltider. 2 af Krigsministeriets Embedsmend medfölger. Den hele Værdi 400.000 Kr

Grove ankom til Aalesund 29 Jan men afgik fra Kjöbenhavn den 24de kl. 9 ½ om Aften.

I Kjöbenhavn allene er med de afsendte Varers Verdi og indkommene Contanter i alt indkommet mellom 90 og 100000 Kroner.

I alle danske Byer opsamles Bidrag men at opnotere dette er formeget.

Fra Bremen telegraferes 26 Januar. En Mengde Gaver afsentes i gaar aftens med s/S Astraa til Aalesund.

WilsonsLiniens damper «Castor» afgaar 28 Januar direkte Aalesund med en Mengde Gaver. Deretter kom «Hero» med en Mængde Gaver. Et franskt Krigsskib «Cocisn ankom 30 Januar og Oplosset en Mængde Gaver og afgik igjen 2 Feb.

Fra mange franske Byer kommer der Bidrag til de Brandlidde.

Fra Admiralitetet i London telegraferedes om der önskedes et Krigsskib opsent med forskjellige Gaver etc men Kommunestryrelsen i Aalesund udlad sig Betenkningstid da de forelöbig vare hjulpne, men vilde foretrekke Gaverne i Contanter. Nu strömmer der in Contante Sendinger fra hele England.

Uafladelig kommer Penge Sendet fra Danmark, Sverige, Tyskland, England, Frankrig og Amerika. Ja Penge har stadig blevne indbetalt til Centralbanken indtil Udgangen af Juni Maaned og senest 20/9,04 fra Söndre Bergenhus Amt Kr 12317.54.

Branden samlede Erstatning paa Bygninger udgjör ifölge Opgjör af 22 Octbr 04 for Brandkassen Kr. 9.450.000 paa 666 Eiendomme.

Fölgen heraf er den, at de paa Kjöbstadseiendommene som vare Brandforsikrede den 23de Januar faar en Tillegsskat af 6 Halvaars ordinære Kontingent som udlignes paa 10 halvaarlige Terminer fra & med 1ste Halvaar 1905 sammen med den ordinære Kontingent.

Den aarlige Brandkontigen på mine eiendommer er:   Kr 56..48

Og Halvdelen er:             Kr 28..24

Altsaa i Tillegg til saadanne Halvaars ordinære Kontingent Kr. 169..44 der fordeles paa 10 halvaarlige Terminer med circa pr Halvaar Kr 16..95.

Her kan du lese mer om ålesundbrannen:

Bybrann.no

Ålesund brenner

Wikipedia

På fredag 26. september er det foredrag i Ålesund om Keiser Wilhelm II og Ålesund av Stefan Gammelien, dr. phil.. Han spør: Var det keiseren som bygget opp Ålesund på nytt, som mang en turist, og til og med noen ålesundere tror?

Keiser Wilhelm II i Ålesund park

Keiser Wilhelm II i Ålesund park

_________________________________________________________________

Vil du lese mer om dagbokalmanakkene fra 1891-1909 som ble funnet i en bruktbutikk for 30 år siden, og hva de innholder kan du trykke her: Dagboknotater fra 1890-1909, funnet i en bruktbutikk for 35 år siden

Neste blogginnlegg -om datteren  Anna gift Landmark
Neste blogginnlegg om dagboknotatene vil bli om datteren til Adolf – Anna som giftet seg Landmark. Det kommer til å ta litt tid før det er ferdigstilt, fordi Anna selv har skrevet en av almanakkene, men skriften hennes er liten og vanskelig å tyde. Nok en overraskele fra en av etterkommerne hennes vil også være med i dette blogginnlegget.

 

 

Intervju med Sigbjørn Elvebakken: Slektsforsker, styremedlem i DIS-Oslo/Akershus, kursholder og skribent

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Jeg traff Sigbjørn for første gang i august i år da vi var på de Svenska Släktforskardagarna. Noen hadde tipset meg om at jeg kunne få et par ideer av Sigbjørn når det gjalt foredrag på vårt eget lokallag – DIS-Østfold. Vi ble sittende en god stund å prate om masse annet som gjaldt slektsforskning og jeg forsto raskt at dette ville være en interessant person å intervjue. Jeg lærer alltid noe nytt eller blir mer inspirert av å intervjue andre slektsforskere. Dette intervjuet er ingen unntak. Kos dere!

Sigbjørn Elvebakken
Sigbjørn Elvebakken er 51 år gammel og har røtter først og fremst til Målselv og Nordreisa i Troms, Øksnes i Nordland og Levanger i Nord-Trøndelag. Han er i dag sekretær i styret i DIS-Oslo/Akershus, men har også vært varamedlem i styret i DIS-Norge, Slekt og Data i to år. Medlemskapet i DIS-Norge, Slekt og Data har han hatt siden 1996. Sigbjørn holder kurs i slektsforsking både for nybegynnere og mere avanserte sammen med Carl Birger van der Hagen. Han har skrevet en artikkel om en jernbanerallerfamilie til Slekt og Data og flere andre innlegg og reportasjer de siste årene. Hver høst deltar han med entusiasme i Svenska Släktforskardagarna på DIS-Norge, Slekt og Datas stand.

Sigbjørn Elvebakken

Sigbjørn Elvebakken

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Sigbjørn: Historie har alltid vært en av mine store interesser. Min morfar i Målselv, Ivar Alapnes, hadde samlet mye materiale om sin familiehistorie tilbake til Melhus i Sør-Trøndelag og om den første bosettinga i Målselv, noe som jeg fikk overta når han gikk bort. Når jeg avtjente førstegangstjenesten på missiltorpedobåt i Nord-Norge i 1982-1983, hadde vi ofte landligge i ulike havner. Da tok jeg kontakt med søsken av mormor, Nelly Konstanse Reinholdtsen (død i 1948), som delte villig vekk sin historie. Disse minnene ville jeg ta vare på. Arbeidet ble liggende fram til mine barn ble født, men da ble jeg oppmuntret av barnas mor, til å ta det opp igjen og systematisere det jeg hadde.

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
Du må så fort som mulig snakke med de eldste i din egen slekt. Har du gamle bilder, få identifisert steder og personer, gjerne relatert til begivenheter, årstall og datoer. Hvis du vil konsentrere deg om enkeltpersoner og –hendelser, oppsøk gjerne arkivene. Mitt inntrykk er at de er svært villige til å hjelpe med å finne materiale som kan belyse historien. Lær å bruke Arkivportalen før du oppsøker arkivene, ta gjerne en telefon til arkivene og publikumstjenesten, de kan hjelpe deg å spisse søket. Pantebøker og rettsprotokoller er fantastiske kilder som er tilgjengelige på Digitalarkivet.

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Morfar, Ivar Alapnes, var født i Målselv 26. september 1896. Han var møbelsnekker, kunstmaler og interessert i lokalhistorie. Det kom mange artikler i Jul i Målselv fra hans hånd. Politisk var han venstremann og avholdsmenneske. Materialet han etterlot seg, har jeg hatt stor nytte av. Ivar ble 95 år gammel og var klar i hodet hele tida.

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske ressurs?
Innimellom kan det være nyttig å finne ting raskt, uten PC eller nettbrett tilgjengelig. For meg som nordmann er nok appene til Digitalarkivet og Aftenpostens arkiv de mest nyttige, men stadig flere kildetilbydere hiver seg på trenden. Familysearch, Ancestry og Arkivdigital er selvsagte på min telefon.

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Ungdom av i dag er informasjonsbrukere og storbrukere av elektroniske dupeditter. På skolen er mye av undervisningen basert på søk og informasjonsinnhenting på nett. Hvis vi kan dreie historiefaget over på deres egen familie og plassere den i generelle historien, vil faget bli mer personlig og gi gevinst i interesse for egen families fortid.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Det er et øyeblikk der et funn ga konsekvens for to av mine søskenbarns egen familiehistorie og knyttet kontakt med nær slekt. Min farmor Aagot Følling fikk en pike født utenfor ekteskap i Alvdal i 1927. Det har ikke vært kjent hvem barnefaren var, hverken farmor eller tante Molla ville snakke om det. Begge er borte i dag. Da jeg fant dåpen til Molla i kirkeboka fra Alvdal, tok jeg kontakt med ett av Mollas barn. Reaksjonen jeg fikk da jeg fortalte barnefarens navn var totalt uventet, gråt av glede over en bekreftelse er en ganske sterk reaksjon. I dag har vi oppretta kontakt med barnefarens slekt, de var fullstendig uvitende om at han hadde et barn.

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Jeg ville ha vært i Oslo i 1907, når farmor Aagot Følling ble satt bort på barnehjem av sine foreldre. Da hadde jeg funnet hvilket barnehjem hun bodde i og spurt hennes foreldre hvorfor de satte henne bort.

Hva er ditt beste tips for:

  • Være organisert og ta vare på opplysninger?
    Kildehenvisninger er svært viktige. De viser hvor du har hentet opplysningene fra. Det er også viktig å dokumentere hvor du ikke fant opplysninger, da slipper du å leite unødig i samme kilden. Sørg alltid for å ha ekstern backup av all data. Bruk et slektsforskingsprogram.
  • Få familiemedlemmer til å dele historier?
    Med en moderne mobiltelefon har du alltid en mulighet til å ta opp en samtale. Forbered deg skriftlig med spørsmål du ønsker svar på, men la samtalen flyte fritt. Plutselig husker din slektning en detalj som kan ha stor verdi for å løse et problem.
  • For å starte med slektsforskning?
    Begynn med det nære, ta vare på gamle bilder, brev og dokument. Scann de inn som digitale kopier til bruk i slektsforskingsprogrammet. Snakk med de eldre i slekta. Gå gjerne på nybegynnerkurs i slektsforsking eller oppsøk distriktslag av DIS-Norge, Slekt og Data.

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

Spedalske i Norge: Ny bok og diverse kilder

Forsiden til "Ti tusen skygger"

Forsiden til «Ti tusen skygger»

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

VG+  skriver i dag (da finnes den vel i papirutgaven av i dag) om en ny bok som heter «TI TUSEN SKYGGER EN HISTORIE OM NORGE OG DE SPEDALSKE» av Bjørn Godøy som er cand. philol. i historie.  I omtalen av boken hos bokeksperten.no, står det bl.a I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge.

Vi som driver med slektsforskning kan oppleve at en av våre forfedre var spedalske, eller i alle fall at de levde med denne  sykdommen rundt seg. For som det står videre i omtalen av boken : På kyststrekningene mellom Stavanger og Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Jeg har mange forfedre på denne kyststrekningen. For å mer sette med inn i hvordan samfunnet var på 1800- tallet er dette en bok jeg ønsker å lese.

Her kan du kjøpe boken: Bokkilden.no  – finnes også som e-bok.

Flere bøker som er til hjelp i slektsforskning, omhandler slektsforskning eller bøker med slektshistorier som kan inspirere kan du finne her: Bøker

Omtale av boken:
Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica. Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst.

I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne. På kyststrekningene mellom Stavanger og Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Minst ti tusen mennesker opplevde at marerittet ble virkelighet. Spedalskhet forvandlet dem til skrekkinngytende, dødningaktige skikkelser. De ble makabre skygger av seg selv. I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid – i en periode da myndighetene mer enn noe ønsket å modernisere samfunnet.

Ti tusen skygger er historien om en fryktelig sykdom, om norske myndigheters kamp for å utrydde trusselen, og om mennesker som ble ødelagt på grusomste vis. Det er også fortellingen om en komité som foreslo å kastrere alle menn i visse familier, om uregjerlige spedalske med draget på damene, og om leger som mente at Vestlandet simpelthen var helsefarlig.

2 spedalske fra Norge

2 spedalske fra Norge

Bror til min 7de tippoldefar var spedalsk. Han fikk ikke giftet seg med sin trolovede (eller hun ville vel ikke):

Helga fekk skilsmissdom frå festarmannen Pål Andersson frå Høydalen. Helga hadde trulova seg med Pål Adersson, bror åt stefaren Johannes. Men i 1619 sende Johannes Knut Knutsson til Bergen med fullmakt til å oppheve trulovninga. I grunngjevinga heiter det at stedotra hans, Helga, i åtte års tis hadde bore ein tung kross med festermannen sin, Pål andersson, fordi han hadde vori spedalsk. I nokre år hadde Pål og Helga » brugt adskillige loulige raad, oc kunde dog icke bliffue hiulpen» Difur kravde Johannes at stedotra «maatte bliffue Povel Anderssøn quit oc hun maatte sig igien i Ecteskab begiffue med en andren erlig Mandsperson». Domen frå Bergen Domkapitel sa at sidan dei på alle måtar hadde prøvd å fordrive sjukdomen utan noka hadde hjelt, burde Helga » for Fornes Povel Anderssøn quit og fri at vere», og ho kunne gifte seg med kven ho ville.» (Bydebok for Naustdal, gården Gryta s. 265.266.)

I 1614 laut han (Pål Andersson) bøte 4 dl. fyr di at «hand laa med sin festerpige og bleff strax der effter spedalsk saa der bleff ingenn bryllup giortt». (Soga om Flora s. 640)

Lepraregisteret og annen informasjon

Om Lepraregisteret: Det norske Lepraregisteret ble opprettet ved kongelig
resolusjon i 1856. Registeret skulle ha to formål. For det
første skulle det gi en oversikt over hvor omfattende
leprasykdommen var, og dernest klarlegge materialet
for epidemiologiske analyser

Lepraregisteret 1856-1956  – Webbok

Fortegnelse over de spedalske i Norge i 5-året 192l—l925.

Intervju med en av de siste spedalske i Norge – NRK 1958

Lepraarkiva i Bergen – se meny på høyre side

Spedalske og norsk lov – kunne de bl.a gifte seg?

Lepramuseet i Bergen

http://www.bymuseet.no/?vis=80

http://www.bymuseet.no/?vis=958

http://www.bymuseet.no/?vis=969

Digitalarkivet:

Da jeg søkte på person i digital arkivet fikk jeg 677 treff:

Fra digitalarkivet - personssøk=spedalske

Fra digitalarkivet – personssøk=spedalske

Da jeg søkte på kilde i digitalarkivet= spedalske – fikk jeg dette opp:

Fra digitalarkivet - søk i kilder=spedalske

Fra digitalarkivet – søk i kilder=spedalske

 

 

Oldemor Kasparas livshistorie del 2

Her er fortsettelsen på min oldemors livshistorie som jeg har samlet informasjon til gjennom årene. Nedenfor vil du finne en liste over kildene jeg har brukt.

Gikk du glipp av første del kan du lese den her: På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Enke som 45 åring – holdt familien sammen

Kaspara og hennes store familie med 9 barn flyttet til Kristiansund i 1917 (Se flyttningsattest nr.2). I Kristiansund syntes Kaspara familien fikk rent for god plass: ”Tre rom og eget kjøkken!” Hun fikk syv barn til, så den ”store” plassen kom godt med. I Kristiansund var barneflokken blitt så stor at når de hadde barnevask på lørdagene, var hun ikke ferdig med den siste før langt mot kveld. Og da var det å reparere tøy, vaske og tørke det, slik at ungene kunne få det på seg om mandagen igjen.

En av stedene Kaspara bodde på - Skjærvaveien 2 i Kristiansund

En av stedene Kaspara bodde på – Skjærvaveien 2 i Kristiansund

Da Jonas Stefanus døde av tæring (TBC) i 1929 satt Kaspara igjen med ni ukonfirmerte barn. Hun hadde ikke stunder til å sture og det gnistrende gode humøret som hun hadde fått i vuggegave kom godt med. Men allikevel så var de første årene etter mannens død en hard tid for Kaspara. ”Det var fælt å miste han Jonas Stefanus”, syntes Kaspara. Med 16 barn, de fleste skolebarn og småbarn, måtte hun slite enda mer enn før. Hun som hadde mer enn nok med hjem og barn, måtte nå også sy, vaske og skure for folk for å få mat til alle barna. Nettene måtte tas til hjelp. Barna skulle ha klær, og den eneste muligheten var å sy selv. Dessuten jobbet de av ungene som var store nok på ”bergan”. Kristiansund var en av våre fremste klippfiskbyer, og alle som kunne krype og gå, hjalp til med å få fisken opp til tørk på bergene utenfor byen.

Klippfiskberg i Kristiansund - illustrasjonsfoto

Klippfiskberg i Kristiansund – illustrasjonsfoto

Etter at Kaspara ble enke fikk hun tretti kroner i uka av forsorgen. Enda hun trengte og fortjente disse pengene, føltes det likevel som et nederlag og en skam å motta dem. Hun fikk slengt etter seg mange ganger at hun og ungene lå samfunnet til byrde. Hun var fryktelig glad da de endelig kunne greie seg selv.

Omtrent et år etter at Jonas døde bestemte sosialsjefen i Kristiansund, at de ukonfirmerte barna til Kaspara skulle på barnehjem. Det er usikkert om sosialsjefen selv kom hjem til dem eller at det var noen andre i etaten, men heldigvis var en av de eldste sønnene til Kaspara hjemme fra arbeidet sitt da. Det var min bestefar Nordahl, og han ble så sint og sa: ” Ho mor å æ ska ta oss av ungan. Bare ha dokker ut.” Og slik ble det.

Det fortelles om Kaspara at hun hadde en egen evne til å skape latter og godt humør omkring seg. Andre barn ville være hos Kaspara og barna hennes, og Kaspara stod ved kjøkkenbenken og skar brød. Det gikk unna i mengder. Snek det seg innimellom en fremmed unge i køen, var ikke det så farlig. De som var sultne skulle få mat i hennes hus.

Kasparas jernhelse

Kaspara hadde en jernhelse, noe som hennes mange barnefødsler og høye alder var et vitne om. Da ”Spanska” (Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa) gikk som en farsott over byen i 1918 ble også hun angrepet. Men hun overvant sykdommen og var siden frisk og i full vigør.

”Jeg føler meg som en ungdom”, sa Kaspara da hun fylte 70 år. Da fløy hun like lett som før rundt i fjæresteinene for å samle ved. ”Mor flyr som en geit og klatrer over piggtråden som en ungdom”, sa en av døtrene. Hun var visst den som innledet og avsluttet badesesongen på Innlandet også.

Oldemor Kaspara med noen av sine etterkommer i badestranden på Innlandet.

Oldemor Kaspara  likte å bade. Her med noen av sine etterkommer på badestranden på Innlandet.

Barna fortalte at Kaspara likte best å stelle huset selv, selv om hun hadde mange døtre som kunne hjelp seg. Hun synes døtrene var for sene i avtrekket og hun var selv en tilhenger av tempo og humør på alle områder. Barna hennes mente også at det var ingen som kunne lage ”ball” (blandaball) som Kaspara.

I Kristiansund bodde Kaspara først med familien i Skjærvaveien 2 (Se bildet av huset) og deretter i Heinsgata 13, i 40 år. (Se innvendig bilde av Heinsagata). Da hun feiret sin 90 årsdag bodde hun i en egen lettstelt leilighet i Knutsonske hus i Tempoveien. Helt til Kaspara var 94 år bodde hun alene i denne leiligheten og Kaspara stelte hele tiden selv. Hun lagde ball, bacalao og kjøttkaker. Det hendte rett som det var at noen av barna hennes stakk innom når hun hadde laget ball, fordi ingen overgikk henne i å lage den middagsretten. Til og med en grundig storrengjøring av både vegger og tak hver vår og høst foretok Kaspara på egen hånd. Hun fulgte med på radioen, og TVen og da hun var 90 leste hun fremdeles uten briller.

Intervjuer, avisartikler og TV-opptreden – unike oldemor

Pga. sin tallrike barneflokk og at så mange levde opp samt sin høye alder, ble Kaspara intervjuet i aviser, ukeblad som KK og Norsk Ukeblad og hun var t.o.m på TV. Det var Erik Byes juleprogram «Vi går om bord», hvor Kaspara ble intervjuet av Eik Bye selv. Dessverre så er dette et opptak som NRK ikke har tatt vare på, men ukebladartiklene og avisartiklene kan du finne under slektssiden min under Kaspara.

Kaspara Artikkel I N.U mindre

Del av artikkel i Norsk Ukeblad da Kaspara var 95 år. «Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene»

Da hun var 94 år flyttet hun på Barmannhaugen eldresenter i Kristiansund. Der hadde hun en egen trivelig stue med, TV, sine egne møbler og koselige pyntegjenstander, veggene var prydet med store gruppebilder av hennes egen nærmeste familie.

Kaspara var sprek og i fin form like inntil et par uker før hun døde. Da hun døde 98 år gammel 16. februar i 1983 i Kristiansund hadde hun satt 17 barn til verden, hun hadde da 34 barnebarn, 47 oldebarn og 14 tippoldebarn. Hvor mange etterkommer hun har nå er vel snart like tallrik som ”havets sand og himmelens stjerner”

Jeg vil avslutte med Kasparas egne ord om sitt liv som hun uttalte da hun var 94 år: ”Jeg har hatt det så godt, så godt. Barna var og er min rikdom og glede, men fremdeles gjør det vondt inne i meg når jeg tenker på den første lille piken min som døde….”

Kilder:

  • Anny Rødsand (2007): Små historier av barnebarnet Anny Rødsand
  • Avisutklipp (1951): To avisutklipp om Kasparas 70 årsdag. Udentifisert hvilke aviser, men sannsynligheten er at det var Tidens Krav og Romsdalsposten, ca sept 1951
  • Avisutklipp (1974): Hun gav aldri opp”, Lørdagsprofilen i en Kristiansundsavis.
  • Cathrine Apelseth-Aanensen (2007): Minner om oldemor
  • Charles Ellingsen (1990): Slekten Ellingsen bind 1, nr 369/145
  • Hjørdis Hanneseth (f. Rødsand) (2007): Rettelser og tileggsinformasjon
  • Kaspara Rødsand (1979): Sitater fra diverse intervjuer – se nedenfor
  • Kirkebok (1885): Ministrialbok for Sortland 1885-1894, s5, nr. 28
  • KK (1979): Kaspara var gravid i 13 år”, av Inger Jensen
  • Nekrologer (1983): To nekrologer fra avisen i Kristiansund. En om bisettelsen, en fra Sentralmisjonen og Ynglingeforeningen
  • Norsk Ukeblad (1979): Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene, av Per Olav Berg
  • Roger Jonsen (ca 1979): Påbegynt intervju av Roger Jonsen (oldebarn)
  • Sortland bygdebok (2012): Gård og slekt, del 5.

På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Denne overskriften møtte meg på FaceBook i dag. Skrevet av min tremenning Nina Sigbjørnsen, med verden nydeligste bilde av henne som baby sammen med vår felles oldemor Kaspara. Siden jeg fikk denne påminnelsen så føler jeg at jeg vil feire min oldemor ved å dele min oldemors livshistoriet slik jeg har greid å samle den i fra forskjellige kilder.

Kaspara Kristine Marie Ellingsen (gift Rødsand) 1884 – 1993 – del 1

Samlet, bearbeidet og skrevet av Cathrine Apelseth-Aanensen (oldebarn av Kaspara) 2007

Kasparas ansikt gjennom årene

Kasparas ansikt gjennom årene

Det jeg selv husker best om min oldemor Kaspara var hennes besøk hjemme hos oss da jeg var liten og jeg skulle feire fødselsdag. Hun bodde da gjerne hos oss en liten stund. Jeg fikk ofte en femmer (5 kr) den første dagen hun var på besøk. Jeg var også veldig fasinert når hun tok løs håret og satte det opp igjen med kammer. Ikke minst husker jeg alle de fargerike ”labban” hun strikket av restegarn og de mange fine brosjene hun hadde. (Jeg har arvet en av de og bruker den ofte). Jeg hadde også en stor respekt for oldemor Kaspara. Jeg turte aldri tulle med henne. Gjennom årene har jeg har samlet mye informasjon om Kaspara og dette er et forsøk på å skrive historien om min oldemor. Jeg ønsker gjerne informasjon hvis det er noen feil eller det mangler noe som burde være med. Etter å ha bearbeidet alt stoffet jeg hadde om Kaspara så fikk jeg større respekt for den hun var. Dette var en person med stor offervilje og standhaftighet, som mesteparten av tiden satte andres behov først, fremfor seg selv. Hun måtte også ha hatt en utrolig fysisk sterk helse for å kunne gjennomføre alle disse fødslene og leve så lenge som hun gjorde. Det er en fin og god arv hun har gitt sine etterkommere.                       _______________________________________________________

Fødsel og oppvekst

Kaspara ble født i Vesterålen, og hun vokste opp som nummer fem av 10 søsken på gården Alstad i Fiskefjord i Sortland kommune. Faren het Christopher Paulus Ellingsen og moren het Christine Johanne Andrea Paulsen. Kasparas far var fisker og bygningsmann. Ved siden av hadde foreldrene hadde et lite gårdsbruk såpass stort at det kunne fø fire til fem kyr og noen sauer.

Kaspara ble født 11. september 1884. I Ministrialboken for Sortland hvor opptegnelsen av hennes dåp er oppført, står det at foreldrenes bopel er Rødsand. Det er fordi Fiskefjord er en gårdsbruk under Rødsand.

Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006

Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006

Kaspara ble hjemmedøpt 22. nov 1884 av John Andersen Fiskefjord. Denne John Andersen er nok samme person som Kasparas mor Christine Johanne Andrea Paulsen kom i fostring hos da Christines mor (Anne Johanne Johnsdatter Sommerset) ble syk. (Se historien om Christine)  Det var langt til Sortland kirke som var kirken de tilhørte. For å få barna døpt måtte de ro i to timer før de var fremme. Det var ikke veier, ingen broer som bandt øyer og halvøyer sammen. Kun smale kronglete stier og robåten. Derfor dro de ikke til kirken om vinteren. De ventet med dåp og bryllup til det var trygt å ro over til Sortland. Sannsynligvis så var Kaspara syk og så hadde de nøddåp for sikrets skyld i tilfelle hun døde. De betraktet dåpen som nødvendig for frelse, det vil si at barn forble usalige dersom de ikke ble døpt i Guds navn. Hvis en udøpt døde, endte han eller hun ”i fortapelsen” som de uttrykte det. Derfor var hjemmedåp den gang vanlig. Navnet hun fikk til dåpen var Kaspara Kristine Marie Ellingsen. Kaspara ble noen ganger skrevet K asbara – dette står bla. på hennes gravstein og hun ble ofte kalt ”Bara”, men i Ministrialboken for Sortland hvor hennes dåp er ført inn 5. Jul 1885, er navnet hennes skrevet Kaspara.

Tidlig måtte Kaspara lære seg å kjenne hvordan det var å jobbe hardt, siden det var barna og moren som måtte drive gårdsbruket. 12 – 13 år gammel måtte hun som de andre i søskenflokken på ti, være med og kutte tang i fjæra som ble kokt og anvendt til dyrefor og riskvister ble blandet i dyreforet for å drøye det. Hun samlet rekved, sanke bjerk i fjellet og skar torv til brensel. Det var mange torvsekker som ble båret til gårds av Kaspara og søsknene hennes. Da hun var 13 år hadde hun ansvaret for fjøsstellet. Det var ingen pardon der oppe i fiskefjord i Vesterålen. Kaspara var heller ikke store jenta da hun kom fra fjøset hjemme, med melkespann i begge hender. Hun mistet balansen og tippet bakover i bakken. Hun slo seg i baken så smertene jog gjennom hele henne. Hun ville ikke fortelle inne at hun hadde mistet melken, hun torde ikke si det til faren sin, han kunne bli sint. Hun gikk å la seg og skyldte på noe annet. Dette fallet gjorde nok at hun noen ganger strevde gjennom livet med vond rygg og et dårlig bein, men eller så hadde Kaspara utrolig god helse.

Sin skolegang hadde Kaspara i Blokken, og for å komme dit måtte de i båt. Det var ganske lang å ro dit også. Da avstanden var for lang til å ro tilbake samme dag, måtte skolebarna innlosjeres på stedet og hun måtte ham med seg niste for hele skoleuka. Det var tre ukers skole i slengen og i alt 15 ukers skoletid i året.

Vielse og familieliv

Jonas Stefanus Rødsand og Kaspara var barndomsvenner og naboer. Etter Kasparas konfirmasjon ble de forelsket. De giftet seg 26. mai 1903. Da var Kaspara 18 år og Jonas var 23 år, og de flyttet inn hos Kasparas svigerforeldre John Jørgen Johanessen og Wilhelmine Stephensdatter på Rødsand. Det var litt bedre plass på Rødsand enn i hennes eget barndomshjem. Jonas hadde kun fire søsken som var i livet, (se familiebilde av fam. til Jonas) , mens Kaspara i 1903 hadde syv søsken som var i livet. Det var også trangt om plassen på Rødsand men nok av kjærlighet, samhold og moro.

Jonas og Kaspara

Jonas og Kaspara

Kaspara forteller selv med et skøyeraktig smil: ”Men litt privatliv ble det jo. Han Jonas og æ fikk da såpass privatliv på de åtte åran vi bodde hos mine svigerforeldre at vi rakk å få fem barn”. Det gikk fem år før neste barn kom. Kaspara forteller: ”Jeg ble så glad da jeg ikke fikk flere barn. Trodde at det var stopp med femtemann.” Men det skulle komme 11 til. En gang var en av svigerdøtrene til Kaspara litt frempå og spurte om de brukte noen form for prevensjon. Kaspara sa da at de prøvde alt som fantes (av informasjon og prevensjon?) den gangen.

Kaspara født hele 17 barn, men det første barnet, en liten pike ved navn Valborg Kristine (tvilling med Ekrolf) døde bare ni uker gammel. Hun mistet også et barn da hun var to-tre måneder på vei, etter et fall på holkeføre. De andre 16 vokste opp, sunne og friske. Ungene vokste opp på kokt fisk, poteter, gulrøtter og kålrabi. Dette kunne de dyrke og få fatt i selv. Stekt fisk vanket det mer sjeldent, for fett til å steke i kostet penger. Det gjorde derimot ikke kokevannet.

Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950

Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950

I tidsrommet 1903-1927 var Kaspara sammenhengende gravid i tretten år. På den tiden var det kvinnens plikt først å fremst å være hustru og mor. Familieplanlegging var det ingen som hadde hørt om. Hvor mange barn man skulle ha, var det Gud som bestemte. Dessuten var en stor barneflokk i begynnelsen av vårt århundre en sikkerhet og en garanti for en trygg barndom. ”Ble du aldri lei av å ha så mange barn?” ble Kaspara spurt da hun var 95 år gammel. Hun ble stille noen sekunder. Så sa hun lavt: ”Å jo, jeg kunne ofte være lei av å ha så mange. Men det ville jeg ikke vise til noen, ikke til Jonas Stefanus engang. Og du vet, etter som barna kom, en etter en, så ville jeg ikke ha mistet noen av dem. Det var nok å miste den første…”. Fødslene gikk greit for Kaspara. Verre var det under svangerskapene. De var ille og hun var dårlig hele tiden. Men jobbe måtte hun. Når hun var så dårlig at hun ikke greide å komme seg opp av sengen, lå hun i sengen og strikket strømper.

Strikkende hardtarbeidende oldemor

Kaspara strikket gjennom nesten hele sitt liv. Det sies til og med at hun gikk og strikket på gaten da hun skulle besøke naboer og venner, eller hun skulle i butikken å handle. Det er mange som har vært så heldig å få et par tykke sokker, eller ”labba” som vi sa, som hun har strikket. Jeg har et par ”labba” ennå som hun strikket til meg. Mitt tidligste minne om oldemor Kaspara er at hun strikket strømper fra garn hun hadde i forklelommen sin mens hun lagde middag på den store svarte vedkomfyren sin. (Se bilder av mine labba)

Kaspara strikket fortsatt som 90-åring

Kaspara strikket fortsatt som 90-åring

Med lite penger og med mannen på sjøen (Jonas var fiskebåt-skipper) måtte hun mesteparten av tiden henge i som en slave etter vår tids arbeidsbegrep. Først oppe og sist til sengs. Noe som betydde opp kl. fem om morgenen og i seng rundt midnatt. Bortsett fra å strikke, sydde også Kaspara alt til barna. Hun til og med spant og kardet garnet. ”Jeg rakk aldri som andre mennesker å gå i kirken på søndagene. Jeg fikk aldri tid til det mens ungene var små. Jeg har aldri hatt tid til noe som helst, bortsett fra å skape et hjem og holde liv i ungene,” sa Kaspara om arbeidsdagene sine. Men det var en ting som Kaspara var veldig glad i og det var å lese bøker. Siden tid var en mangelvare så kombinerte hun gjerne oppvask og boklesing. Hun satte boken et sted hvor hun kunne lese i den mens hun tok oppvasken.

Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.

Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.

Omsider fikk Kaspara og Jonas Stefanus sin egen stue med fjøs. Av svigerforeldrene fikk Kaspara ei ku og en sau. Det var hun som måtte stelle og melke kua og sanke for til dyra i tilegg til pass av fem viltre unger. Jonas var for det meste bort på fiske. Av og til kunne han være bort i flere måneder og da hadde han oppholdssted i Florø.

Kaspara med familien i Florø ca. 1912

Kaspara med familien i Florø ca. 1912

I 1911 tok Kaspara med 5 barn og flyttet etter til Florø. (Se flyttingsattest 1). Florø var den gang et bitte lite sted, hvor alle kjente hverandre og hvor slit og nød var en del av hverdagen, mens stress og ensomhet nærmest var ukjente fenomener.  Familien Rødsand fikk aldri råd til å bygge et eget hus. I Florø talte familien elleve medlemmer. Elleve medlemmer levde i en stue, et soverom pluss et kjøkken som de delte med en annen familie. Familien eide to senger. De som ikke fikk plass i dem lå på gulvet. ”Det gikk så fint så,” husker Kaspara. ”Dere må tenke på at i 1916 falt det ikke vanlige folk inn at man skulle ha vært sitt rom. Det var en ufattelig og nesten idiotisk luksus. Nei, man fikk være glad om man hadde såpass sengeplass at det gikk an å snu seg i sengen.”

Kaspara husker kronåret for fisk. Det var i 1916 det året da silda sto tett og sølvblank inn i fjorden. Gullåret hvor fattige familier hadde råd til å kjøpe litt annet enn bare det aller nødvendigste. Jonas Stefanus tjente hele seks tusen kroner som fiskebåt-skipper. Det året kjøpte de noen møbler, men drømmen om eget hus ble alltid bare en drøm. Det kom aldri mer slike kronår.

Hvordan gikk det med min oldemor da hun ble tidlig enke med 16 barn kan du lese videre i neste blogginnlegg. En oversikt over alle kildene jeg har brukt vil også bli lagt ut her.

_________________________________________________________________________________________

Ønsker du å skrive livshistorien til dine slektninger kan du begynne med disse spørsmålene: 50 spørsmål du kan stille i et intervju av en slektning

Ukens slektsskatt – mormors briller. Blind av skarlagensfeber?

Nedenfor er det bilde av de først brillene som min mormor Erna (1906- 1985) hadde.

Mormor Ernas første briller

Mormor Ernas første briller

Vi så henne ikke med briller før hun ble veldig gammel. Siden brillene er veldig smale må hun ha brukt de som barn/ungdom, men ingen av bildene vi har av henne fra 1920- årene  viser at hun har briller. Nedenfor ser du min mormor Erna i forskjellig tidsaldre. Kun når hun var i 70-årene brukte hun briller. Vi har selvsagt glemt å spørre henne når hun brukte disse brillene, men etter en telefonsamtale med min mor fortalte min mor at min mormor påsto at disse brillene var hennes.

Optikus Iversen Trondheim
På lokket i brilleesken står det «Optikus Iversen Trondheim». Igjen så vet vi ikke helt sikkert, men det ser ut som mormor var i Trondheim å fikk seg briller. Jeg sjekket litt på Google og fant ut at i Trondheim var det en Krogh optiker som het Iversen. Etter å ha lett opp telefonnr. ringte jeg de og de fortalte at før het de bare H. Iversen, og at denne optikerforretningen hadde vært på samme sted siden 1869. Utrolig artig at det var optikere allerede i fra 1869 her i Norge. Nedenfor er et bilde av huset og butikken slik det ser ut i dag.

Nordre gate 2 i Trondheim hvor "Optikus Iversen" har holdt til siden 1869

Nordre gate 2 i Trondheim hvor «Optikus Iversen» har holdt til siden 1869

Jeg har prøvd brillene og mormor var i alle fall ikke langsynt. Det var direkte ekkelt å se i gjennom brillene. Hun må nok ha vært nærsynt.

Mormor ble blind – hadde hun skarlagensfeber?
Men hei nå kom jeg på noe, nå når jeg sitter å skriver. Mor fortale at da mormor var ca. 10 år var hun på sykehuset fordi hun var blitt blind. Jeg fikk fortalt denne historien da jeg fant familiebilde av mormors foreldre og søsken (se nedenfor) på en av de flotte billedbasene vi har i Norge (fantastisk å finne et slikt bilde som slekten ikke hadde sett). Bilde er fra 1916 og mormor ville da ha vært 10 år. Hvorfor var hun da ikke på bildet?

Familiebilde uten mormor i 1916 da mormor var 10 år

Familiebilde uten mormor i 1916 da mormor var 10 år

Ikke hadde vi hørt historier om at hun var bortreist eller var et annet sted. Det var da mor kom på at mormor hadde fortalt henne at da hun var ca. 10 år var hun blitt blind fordi de ikke hadde tatt mandlene hennes???? Hun måtte derfor på sykehus til Bergen (denne informasjonen om sted var ikke helt sikker), fordi sykdommen hun hadde var gått alt for langt. Hun ble blind en liten stund men ble bra da mandlene ble fjernet (????).

Etter å ha Googlet litt (igjen), fant jeg ut at det kanskje var Skarlagensfeber mormor hadde. Det var en barnesykdom som mange barn døde av før 1900 – tallet. Symptomene var sår hals (en streptokokkinfeksjon), utslett og man kunne bli blind og døv. Helen Keller fikk Skarlagensfeber som ung å hadde verken syn eller hørsel, Mary Ingalls, storesøster i huset på prærien, ble blind av Skarlagensfeber. Etter 1900-tallet var det oppfunnet et serum som ble tatt fra blodet til hester og injisert i de syke barna. Barnedødeligheten gikk da drastisk ned.

Kanskje mormor, etter å ha vært blind en liten stund, måtte ha briller en periode til synet hennes ble bedre?

Lært noe nytt om slekten igjen
Dette blogginnlegget ble mye lengere enn jeg hadde tenkt. Jeg skulle bare vise brillene som mormor hadde brukt og skrive kort om de. Men først finner jeg ut at «Optikus Iversen» eksisterer den dag i dag i samme bygning og så kommer jeg på at mormor var blind en stund. Kanskje det var derfor hun tok vare på disse brillene i alle år, fordi dette gjorde så stort inntrykk på henne – det å bli blind? Så ved å skrive dette innlegget om mormors briller, lærte jeg noe nytt om hennes historie og kanskje hvorfor hun hun måtte bruke briller en stund som barn.

__________________________________________________________________________

Flere slektsskatter som kommer i fra min mormor kan du lese om her:

Ukens slektsskatt – mormors øredobb fra Shanghai anno 1921

Ukens skatt – mormors selvlagde nuperelleduk

Ukens skatt – Perlekjede av kinesisk bergkrystall fra Shanghai i 1920

 

50 spørsmål du kan stille i et intervju av en slektning

Kjøtt på beina i slektsforskningen din?

Her intervjuer jeg kona til mormors fetter. Fikk bl.a. vite hvordan mine oldeforeldre møttes.

Her intervjuer jeg kona til mormors fetter. Fikk bl.a. vite hvordan mine oldeforeldre møttes.

En bra måte fylle ut slektsgranskingen din på, er å få noen gode sitater eller historier.  Som hjelp til å starte denne prosessen, er det en liste under med spørsmål du kan stille i intervju om familiehistorie. Still gjerne egne spørsmål også.

Det er kanskje smart å dele de opp, slik at en person ikke får alle spørsmålene på en gang. Det kan virke litt overveldende.

Helt nederst kan du laste ned spørsmålene i en Word fil uten mine kommentarer

50 Spørsmål du kan stille ved et intervju om familiehistorie

  1. Hva er ditt fulle navn? Hvorfor valgte dine foreldre dette navnet til deg? Hadde du et kallenavn?
  2. Når og hvor ble du født?
  3. Hvordan hadde det seg at familien din bodde der?
  4. Var det andre familiemedlemmer i samme området? Hvem?
  5. Hvordan var huset (leilighet, gård osv.) dere bodde i? Hvor mange rom? Bad? Hadde dere elektrisitet? Innendørs vann? Telefon?
  6. Er det noen spesielle ting som var i huset du vokste opp i, som du husker?
  7. Hva er ditt tidligste minne?
  8. Beskrive personligheten til dine familiemedlemmer?
  9. Hva slags barneleker/spill hadde dere da du vokste opp?
  10. Hva var favorittleken din og hvorfor?
  11. Hva var det morsomste du gjorde for å ha det moro (kino, stranden osv.)?
  12. Hadde du mange plikter/oppgaver som barn? Hva var de? Hva var det du likte minst?
  13. Fikk du ukepenger? Hvor mye? Sparte du pengene eller brukte du de med men gang?
  14. Hvordan var skolen for deg som barn? Hva var ditt beste og verste fag? Hvor gikk du på barneskole, ungdomsskole (evt videregående og universitet)?
    Vi dokumentert i sommer hvor min mann gikk på skole. Se her.
  15. Hva slags organiserte aktiviteter og sport var du med på?
  16. Husker du noen motetrender fra din ungdom? Populær hårfrisyre? Klær?
  17. Hvem var dine barndoms/ungdomshelter?
  18. Hva var din favorittsang og musikk?
  19. Hadde du noe kjæledyr? Hvis så hva slags og hva var navnet?
  20. Tilhørte du en religion da du vokste opp? Hvis – hvilken kirke gikk du i?
  21. Var du noen ganger nevnt i avisen?
  22. Hvem var vennene dine da du vokste opp?
  23. Hvilke verdensbegivenheter gjorde størst inntrykk på deg da du vokste opp? Hadde noen av dem personlig innvirkning på deg og din familie?
  24. Beskriv en typisk familiemiddag. Spiste dere alle sammen samlet middag? Hvem lagde maten? Hva var favorittmaten din?
  25. Hvordan ble høytider (fødselsdager, jul osv.) feiret i din familie? Hadde familien din spesielle tradisjoner?
  26. Hvordan er verden forandret I dag fra da du vokste opp?
  27. Hvem var den/de eldste slektningen(ene) du husker som barn? Hva husker du om dem?
    Du kan lese om de eldste slektningene flere slektsforskerer husker her.
  28. Hva vet du om etternavnet ditt?
    Her kan du lese om mitt etternavn
  29. Er det et navnetradisjon i din familie, som f.eks. å gi den førstefødte bestefar sitt navn?
  30. Hvilke historier ble du fortalt om dine foreldre? Besteforeldre? Andre mer distanserte slektning?
  31. Er det noen historier om berømte eller ikke så berømte folk i din familie?
    En historie min mormor fortale som har ledet til et gjennombrudd i slektsforskning kan du lese her.
  32. Er det noen oppskrifter som er blitt overført gjennom slektsledd?
  33. Er det noen fysiske trekk som går igjen i din familie?
  34. Er det spesielle slektsskatter, fotografier, bibler eller andre minnegjenstander som har blitt arvet i din familie?
    Her kan du se noen og lese om noen av min families slektsskatter.
  35. Hva er det fulle navnet på din partner/ektefelle, søsken, foreldre?
  36. Når og hvor møtte du din partner? Hva gjorde dere på stevnemøte?
    Her kan du lese om min og 3 generasjoner bakover sitt kjærlighetsmøte.
  37. Hvordan var ditt frieri (eller hvordan ble du fridd til)? Hvor og når hendte det? Hva følte du?
  38. Hvor og når ble du gift?
  39. Hvilket minne fra bryllupsdagen er det som skiller seg mest ut?
  40. Hvordan vil du beskrive din partner? Hva beundret (beundrer) du mest ved han/hun/dem?
  41. Hva mener du er nøkkelen til et suksessfylt ekteskap?
  42. Hvordan fant ut at du skulle bli foreldre for første gang?
  43. Hvorfor valgte du nettopp de navnene som barna dine har?
  44. Hva har vært ditt stolteste øyeblikk som forelder?
  45. Hva likte familien din å gjøre sammen?
  46. Hva var ditt yrke og hvordan valgte du det?
  47. Hvis du kunne velge et annet yrke, hva ville det ha vært? Hvorfor var ikke det ditt først valg?
  48. Av alle ting du lærte av dine foreldre, hva er det du verdsetter mest?
  49. Hvilke prestasjoner gjennom livet er du mest stolt av?
  50. Hva er den ene tingen du vil at folk skal huske deg mest for.

Last ned alle spørsmålene i et eget ark

Vil du ha spørsmålene skrevet ut på eget ark så trykk på «Download» linken nedenfor.

Download_knapp

Det kommer flere blogginnlegg om hvordan man kan intervjue en slektning.

Kilde: Jeg hadde disse spørsmålene fra et gamelt maskinsskrevet ark men det finnes også på engelsk i flere variasjoner her:

Family Search blogg

Deseret news

about.com