I dag ferier vi at det det er 70 år siden frigjøringsdagen 8. mai 1945. Jeg har er mor og far som opplevde og husker krigen, mens jeg har vært så heldig å vokse opp uten krig i mitt land. Jeg ser at siden jeg ikke har opplevd at mitt land har vært ufritt, så vil jeg nok ikke forstå helt hvordan det var å bli fri. Derfor ringte jeg til min far Roar for å høre hva han hadde opplevd.
Frigjøring, 17. mai og konfirmasjon i 1945
Den 8. mai 1945 var far på skolen da de fikk høre om at krigen var slutt. Det far og hans klassekamerater var opptatt av var om de fikk fri fra skolen 17. mai nå som krigen var over. De hadde nemlig ikke fått fri så lenge de var okkupert av tyskerne. De hadde en gammel lærer som også var klokker på Nesna (hvor min far vokste opp). Han var litt distre, og da de spurte om å få fri på 17. mai spurte han om hvilken dato det var på 🙂
17. mai 1945 på Nesna. Far bærer flagget.
17. mai 1945 på Nesna var stor stas, slik det var over hele landet. Min far er den personen som bærer det store flagget. Min far ble 15 år 18. mai og ca 14 dager etter frigjøringen ble han konfirmert. Mai 1945 var en spesiell fin måned for min far.
Guttegjengen som tyskerne skulle ta og flyktninger fra Finnmark
St.Hans 1944 ledet far en guttegjeng som ville drive ap med Tyskerne. De hadde fått tak i noen fenghetter til dynamitt. Disse lot de gå av på lyskasterhuset som tyskerne hadde for å lyse opp på sjøen. Det ble noe forferdelig smell som hørtes ut som et maskingevær fordi de hadde forskjellige lengder på luntene. Det ble ikke gjort så mye skade, men det var så sterkt at lauvet spratt fra Bjerka. En hel mengde Tyske soldater kom til og de saumfarte Nesnafjellet hele natten. Far og guttegjengen pekte og sa at de hadde hørt noe lengere oppe. Enden på visa ble at mannen som hadde ansvaret for dynamitt og fenghettene fikk ikke lov til å ha den tillatelsen mer, foreldrene ble arrestert men ble sluppet fri da tyskerne forsto at det var kun en guttegjeng som var på ferde.
Den første indikasjonen for min far at krigen gikk mot slutten, var at de på vinteren fikk en hel masse flyktninger i fra Finnmark, da tyskerne brant Finnmark. Folk på Nesna åpnet hjemmene sine for disse og de fikk bo privat slik. Det synes jeg var en rørende og fin gest.
Pappa og jeg i påsken i år 2015
Jeg er så glad i mitt lille land og for den oppveksten jeg har hatt, men mine foreldres minner gjør at jeg ikke tar alt dette for gitt.
__________________________________________
Mer om min fars familie:
Valentinsdag – 4 generasjoners kjærlighetsmøte
Jeg, min mor (møtte min far) , min mormor og min oldemors første møte med sine menn.