I utgangspunktet blir slektsforskning i liten grad regulert av lovverket. Slektsforskning er verken konsesjonspliktig eller meldepliktig. Det er likevel noen begrensninger forskere må ta hensyn til. Hvis slektsforskningen brukes kommersielt, vil det komme innunder lovens virkeområde. Men hvis vi skriver en familiehistorie som vi ikke skal tjene penger på burde vi allikevel følge visse regler?

Finnes det et svar på hvor går grensen?

På mitt blogginnlegg om slektsrelaterte nyheter for uke 46, som innhold en del nyheter om 1. verdenskrig, fikk jeg denne kommentaren:

Hvor går egentlig grensen på hva man blogge om ? Jeg observerer det er OK å skrive om 1. verdenskrig nå. Familiens nazi (nasjonal samling) fortid derimot er kanskje et mere tabu emne. 1. verdenskrig ledet til 2. verdenskrig osv… Hvor går grensen ?

Historisk foto fra Danmark

Her blir det tatt opp et godt spørsmål, men finnes det egentlig en fasit-svar på dette spørsmålet? Jeg har forsket i slekt hvor oldefaren døde av 3. stadiet av syfilis hvor familien gjerne ville at alle etterkommerne skulle få vite det, mens et «uekte barn» (som er ganske vanlig) i en annen familie skulle dysses ned om enn ikke tas bort fra familietreet. Så vi må bruke skjønn og se hva hver enkelt familie kan «tåle» – tenker jeg. Hva tenker dere?

Skrevne og uskrevne regler

Det finnes visse regler både skrevne og uskrevne regler som vi kan ta utgangspunkt når vi skal avgjøre hva som kan skrives i en familiehistorie?

Skrevne regler:

1. Skal du publisere noe offentlig så krever det samtykke fra levende personer. Unntaket er personnavn og slektstilknytning.
2. Opplysninger om døde personer er ikke vernet etter norsk personvernregler. Konsekvensen er at du kan publisere opplysninger om avdøde personer, men mindre opplysningene også sier noe om levende personer, som for eksempel. om arvelige sykdommer. Da kreves det samtykke fra den levende personen.
3. Du kan imidlertid ikke fritt publisere bilde av en avdød person på nett før 15 år etter utløpet av dødsåret (se Åndsverkloven § 45c).

 Uskrevne regler:

1. Du må være høflige og ikke krenke andre hverken i bilder eller med ord.
2. Trø varsomt når det gjelder å navngi personer eller annet som kan virke sårende på andre.
3. Tenk på alle familien, i romslig forstand, i forhold til hva du publiserer.
   

Skal vi skrive og vise alt vi har opplysninger om?

Så tilbake til spørsmålet/kommentaren om hvor går grensen. Hvis man bruker reglene ovenfor så er fremdeles 2. verdenskrig et emne som kan skrives om. Det meste er tilgjengelig i offentlig arkiver. Se bare på bokserien Nådeløse nordmenn:

Første bind, Statspolitiet 1941-1945 av serien Nådeløse nordmenn av Eirik Veum, om de mørkeste kapitlene i norsk krigshistorie.

Andre bind, Hirden 1933-1945 av serien Nådeløse nordmenn av Eirik Veum, om de mørkeste kapitlene i norsk krigshistorie.

Nådeløse nordmenn; Gestapo 1940-1945 er det tredje bindet i serien om nordmenn som støttet den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.

Jeg vil vite mest mulig – hva mener du?

Jeg mener at selv om opplysninger er offentlige så må vi som skriver familiehistorie sjekke om den kan såre noen, dette er tross alt familien vår, og mennesker er alltid viktigst er mitt motto. Allikevel  bruker jeg å si at det som er interessant i familiehistorie og slektsgransking, er det som er utenfor normalen. Jeg ville gjerne ha visst mest mulig om min slekt hvis de var nazister under 2. verdenskrig, for det er ufattelig interessant å prøve å forstå hvorfor? Det er også interessant å vite hvilken påvirkning dette har for generasjonen(e) som kom etter. Dette er min personlige mening og jeg kan godt forstå andre som har en annen mening.

Si gjerne hva du mener i kommentarfeltet under dette blogginnlegget. Hva ville du ha svart personen som spør hvor går grensen?

Flere lenker til tema over:
Datatilsynet
John H. Rydne 2014: Norsk sadisme rystet Gestapo – VG
John H. Rydne 2014: Gestapo utnyttet norske ungjenter – VG
John H. Rydne 2014: Veum: Dette er Gestapos verste norske sadister – VG