Tag Archive | Ellingsen

Amerikabesøk av mors firmenning: En utvandret gren på besøk i hjemtraktene

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

På søndag fikk jeg en telefon ut av det blå. Det var en slektning i fra USA. Han var i Norge og lurte på om han kunne få stikke innom på mandag med sin kone. Selvsagt fikk han det. Jeg ringte sporenstreks til mor, fordi hun måtte jo være med på dette. Mor hadde jo hørt om denne fetteren til sin bestemor, som ble mormoner, dro til Salt Lake City i Utah (1909) og hadde mange koner. «Er du sikker på at han hadde mange koner» spurte min mor. Det var min oldemor Kaspara helt sikker på. Noe mer visste vi ikke på mange år. Men som så ofte var det en del sannheter i dette familiehistorieryktet også. Det stemte at oldemors fetter ble mormoner og dro til USA, men han hadde ikke flere koner.

Gary, min mor Anny og Diana

For noen år siden fikk jeg kontakt med Gary Thomson som er barnebarn av denne fetteren til oldemor. Jeg ringte opplysningen utlandet, siden jeg visste navnet og byen de bodde i (se 14 tips til å finne levende slektninger). Vi har holdt litt sporadisk kontakt for å oppdateres når det gjaldt slekten, og når jeg har skrevet om familien deres og utvandringen. Den kan du lese under.

Slektskapsforholdet til min mor Anny og til Gary

Jeg hadde selvsagt lagd kjøttkaker, med brun saus, nypoteter, surkål, tyttebær og grønnsaker. Til dessert hadde vi norske jordbær med vaniljesaus. (De hadde spist laks to dager på rad, så jeg måtte finne på noe annet :-))

Vi hadde en hyggelig stund sammen hvor de fortalte om sitt besøk i Vesterålen, hvor forfedrene våre kommer i fra. Gary hadde vært misjonær (for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige) her i Norge som ung fra 1961-1964, og snakket fremdeles litt norsk. Gary har ikke vært tilbake til Norge siden den gang. Derfor tok de nå en skikkelig rundtur som de begynte 2 juni. De hadde reist rundt i Norge langs hele kysten både i sør, vest og nord for å ta bilder av alle steder deres forfedre kom i fra. Jeg følte vi virkelig var i slekt da vi satt der å snakket om familiehistorie. Dette blir et fint minne å ta med seg.

Gary, meg selv og hans kone Diana.

Her kan du lese utvandringshistorien:

Oldemors Kasparas tante og søskenbarn ble mormonere og dro til USA i 1909

Oldemor Kasparas livshistorie del 2

sep13

Her er fortsettelsen på min oldemors livshistorie som jeg har samlet informasjon til gjennom årene. Nedenfor vil du finne en liste over kildene jeg har brukt.

Gikk du glipp av første del kan du lese den her: På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

Enke som 45 åring – holdt familien sammen

Kaspara og hennes store familie med 9 barn flyttet til Kristiansund i 1917 (Se flyttningsattest nr.2). I Kristiansund syntes Kaspara familien fikk rent for god plass: ”Tre rom og eget kjøkken!” Hun fikk syv barn til, så den ”store” plassen kom godt med. I Kristiansund var barneflokken blitt så stor at når de hadde barnevask på lørdagene, var hun ikke ferdig med den siste før langt mot kveld. Og da var det å reparere tøy, vaske og tørke det, slik at ungene kunne få det på seg om mandagen igjen.

En av stedene Kaspara bodde på – Skjærvaveien 2 i Kristiansund

Da Jonas Stefanus døde av tæring (TBC) i 1929 satt Kaspara igjen med ni ukonfirmerte barn. Hun hadde ikke stunder til å sture og det gnistrende gode humøret som hun hadde fått i vuggegave kom godt med. Men allikevel så var de første årene etter mannens død en hard tid for Kaspara. ”Det var fælt å miste han Jonas Stefanus”, syntes Kaspara. Med 16 barn, de fleste skolebarn og småbarn, måtte hun slite enda mer enn før. Hun som hadde mer enn nok med hjem og barn, måtte nå også sy, vaske og skure for folk for å få mat til alle barna. Nettene måtte tas til hjelp. Barna skulle ha klær, og den eneste muligheten var å sy selv. Dessuten jobbet de av ungene som var store nok på ”bergan”. Kristiansund var en av våre fremste klippfiskbyer, og alle som kunne krype og gå, hjalp til med å få fisken opp til tørk på bergene utenfor byen.

Klippfiskberg i Kristiansund – illustrasjonsfoto

Etter at Kaspara ble enke fikk hun tretti kroner i uka av forsorgen. Enda hun trengte og fortjente disse pengene, føltes det likevel som et nederlag og en skam å motta dem. Hun fikk slengt etter seg mange ganger at hun og ungene lå samfunnet til byrde. Hun var fryktelig glad da de endelig kunne greie seg selv.

Omtrent et år etter at Jonas døde bestemte sosialsjefen i Kristiansund, at de ukonfirmerte barna til Kaspara skulle på barnehjem. Det er usikkert om sosialsjefen selv kom hjem til dem eller at det var noen andre i etaten, men heldigvis var en av de eldste sønnene til Kaspara hjemme fra arbeidet sitt da. Det var min bestefar Nordahl, og han ble så sint og sa: ” Ho mor å æ ska ta oss av ungan. Bare ha dokker ut.” Og slik ble det.

Det fortelles om Kaspara at hun hadde en egen evne til å skape latter og godt humør omkring seg. Andre barn ville være hos Kaspara og barna hennes, og Kaspara stod ved kjøkkenbenken og skar brød. Det gikk unna i mengder. Snek det seg innimellom en fremmed unge i køen, var ikke det så farlig. De som var sultne skulle få mat i hennes hus.

Kasparas jernhelse

Kaspara hadde en jernhelse, noe som hennes mange barnefødsler og høye alder var et vitne om. Da ”Spanska” (Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa) gikk som en farsott over byen i 1918 ble også hun angrepet. Men hun overvant sykdommen og var siden frisk og i full vigør.

”Jeg føler meg som en ungdom”, sa Kaspara da hun fylte 70 år. Da fløy hun like lett som før rundt i fjæresteinene for å samle ved. ”Mor flyr som en geit og klatrer over piggtråden som en ungdom”, sa en av døtrene. Hun var visst den som innledet og avsluttet badesesongen på Innlandet også.

Oldemor Kaspara med noen av sine etterkommer i badestranden på Innlandet.

Oldemor Kaspara likte å bade. Her med noen av sine etterkommer på badestranden på Innlandet.

Barna fortalte at Kaspara likte best å stelle huset selv, selv om hun hadde mange døtre som kunne hjelp seg. Hun synes døtrene var for sene i avtrekket og hun var selv en tilhenger av tempo og humør på alle områder. Barna hennes mente også at det var ingen som kunne lage ”ball” (blandaball) som Kaspara.

I Kristiansund bodde Kaspara først med familien i Skjærvaveien 2 (Se bildet av huset) og deretter i Heinsgata 13, i 40 år. (Se innvendig bilde av Heinsagata). Da hun feiret sin 90 årsdag bodde hun i en egen lettstelt leilighet i Knutsonske hus i Tempoveien. Helt til Kaspara var 94 år bodde hun alene i denne leiligheten og Kaspara stelte hele tiden selv. Hun lagde ball, bacalao og kjøttkaker. Det hendte rett som det var at noen av barna hennes stakk innom når hun hadde laget ball, fordi ingen overgikk henne i å lage den middagsretten. Til og med en grundig storrengjøring av både vegger og tak hver vår og høst foretok Kaspara på egen hånd. Hun fulgte med på radioen, og TVen og da hun var 90 leste hun fremdeles uten briller.

Intervjuer, avisartikler og TV-opptreden – unike oldemor

Pga. sin tallrike barneflokk og at så mange levde opp samt sin høye alder, ble Kaspara intervjuet i aviser, ukeblad som KK og Norsk Ukeblad og hun var t.o.m på TV. Det var Erik Byes juleprogram «Vi går om bord», hvor Kaspara ble intervjuet av Eik Bye selv. Dessverre så er dette et opptak som NRK ikke har tatt vare på, men ukebladartiklene og avisartiklene kan du finne under slektssiden min under Kaspara.

Del av artikkel i Norsk Ukeblad da Kaspara var 95 år. «Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene»

Da hun var 94 år flyttet hun på Barmannhaugen eldresenter i Kristiansund. Der hadde hun en egen trivelig stue med, TV, sine egne møbler og koselige pyntegjenstander, veggene var prydet med store gruppebilder av hennes egen nærmeste familie.

Kaspara var sprek og i fin form like inntil et par uker før hun døde. Da hun døde 98 år gammel 16. februar i 1983 i Kristiansund hadde hun satt 17 barn til verden, hun hadde da 34 barnebarn, 47 oldebarn og 14 tippoldebarn. Hvor mange etterkommer hun har nå er vel snart like tallrik som ”havets sand og himmelens stjerner”

Jeg vil avslutte med Kasparas egne ord om sitt liv som hun uttalte da hun var 94 år: ”Jeg har hatt det så godt, så godt. Barna var og er min rikdom og glede, men fremdeles gjør det vondt inne i meg når jeg tenker på den første lille piken min som døde….”

Kilder:

Anny Rødsand (2007): Små historier av barnebarnet Anny Rødsand
Avisutklipp (1951): To avisutklipp om Kasparas 70 årsdag. Udentifisert hvilke aviser, men sannsynligheten er at det var Tidens Krav og Romsdalsposten, ca sept 1951
Avisutklipp (1974): ”Hun gav aldri opp”, Lørdagsprofilen i en Kristiansundsavis.
Cathrine Apelseth-Aanensen (2007): Minner om oldemor
Charles Ellingsen (1990): Slekten Ellingsen bind 1, nr 369/145
Hjørdis Hanneseth (f. Rødsand) (2007): Rettelser og tileggsinformasjon
Kaspara Rødsand (1979): Sitater fra diverse intervjuer – se nedenfor
Kirkebok (1885): Ministrialbok for Sortland 1885-1894, s5, nr. 28
KK (1979): ”Kaspara var gravid i 13 år”, av Inger Jensen
Nekrologer (1983): To nekrologer fra avisen i Kristiansund. En om bisettelsen, en fra Sentralmisjonen og Ynglingeforeningen
Norsk Ukeblad (1979): ”Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene”, av Per Olav Berg
Roger Jonsen (ca 1979): Påbegynt intervju av Roger Jonsen (oldebarn)
Sortland bygdebok (2012): Gård og slekt, del 5.

På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1

sep11

Denne overskriften møtte meg på FaceBook i dag. Skrevet av min tremenning Nina Sigbjørnsen, med verden nydeligste bilde av henne som baby sammen med vår felles oldemor Kaspara. Siden jeg fikk denne påminnelsen så føler jeg at jeg vil feire min oldemor ved å dele min oldemors livshistoriet slik jeg har greid å samle den i fra forskjellige kilder.

Kaspara Kristine Marie Ellingsen (gift Rødsand) 1884 – 1993 – del 1

Samlet, bearbeidet og skrevet av Cathrine Apelseth-Aanensen (oldebarn av Kaspara) 2007

Kasparas ansikt gjennom årene

Det jeg selv husker best om min oldemor Kaspara var hennes besøk hjemme hos oss da jeg var liten og jeg skulle feire fødselsdag. Hun bodde da gjerne hos oss en liten stund. Jeg fikk ofte en femmer (5 kr) den første dagen hun var på besøk. Jeg var også veldig fasinert når hun tok løs håret og satte det opp igjen med kammer. Ikke minst husker jeg alle de fargerike ”labban” hun strikket av restegarn og de mange fine brosjene hun hadde. (Jeg har arvet en av de og bruker den ofte). Jeg hadde også en stor respekt for oldemor Kaspara. Jeg turte aldri tulle med henne. Gjennom årene har jeg har samlet mye informasjon om Kaspara og dette er et forsøk på å skrive historien om min oldemor. Jeg ønsker gjerne informasjon hvis det er noen feil eller det mangler noe som burde være med. Etter å ha bearbeidet alt stoffet jeg hadde om Kaspara så fikk jeg større respekt for den hun var. Dette var en person med stor offervilje og standhaftighet, som mesteparten av tiden satte andres behov først, fremfor seg selv. Hun måtte også ha hatt en utrolig fysisk sterk helse for å kunne gjennomføre alle disse fødslene og leve så lenge som hun gjorde. Det er en fin og god arv hun har gitt sine etterkommere. _______________________________________________________

Fødsel og oppvekst

Kaspara ble født i Vesterålen, og hun vokste opp som nummer fem av 10 søsken på gården Alstad i Fiskefjord i Sortland kommune. Faren het Christopher Paulus Ellingsen og moren het Christine Johanne Andrea Paulsen. Kasparas far var fisker og bygningsmann. Ved siden av hadde foreldrene hadde et lite gårdsbruk såpass stort at det kunne fø fire til fem kyr og noen sauer.

Kaspara ble født 11. september 1884. I Ministrialboken for Sortland hvor opptegnelsen av hennes dåp er oppført, står det at foreldrenes bopel er Rødsand. Det er fordi Fiskefjord er en gårdsbruk under Rødsand.

Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006

Kaspara ble hjemmedøpt 22. nov 1884 av John Andersen Fiskefjord. Denne John Andersen er nok samme person som Kasparas mor Christine Johanne Andrea Paulsen kom i fostring hos da Christines mor (Anne Johanne Johnsdatter Sommerset) ble syk. (Se historien om Christine) Det var langt til Sortland kirke som var kirken de tilhørte. For å få barna døpt måtte de ro i to timer før de var fremme. Det var ikke veier, ingen broer som bandt øyer og halvøyer sammen. Kun smale kronglete stier og robåten. Derfor dro de ikke til kirken om vinteren. De ventet med dåp og bryllup til det var trygt å ro over til Sortland. Sannsynligvis så var Kaspara syk og så hadde de nøddåp for sikrets skyld i tilfelle hun døde. De betraktet dåpen som nødvendig for frelse, det vil si at barn forble usalige dersom de ikke ble døpt i Guds navn. Hvis en udøpt døde, endte han eller hun ”i fortapelsen” som de uttrykte det. Derfor var hjemmedåp den gang vanlig. Navnet hun fikk til dåpen var Kaspara Kristine Marie Ellingsen. Kaspara ble noen ganger skrevet K asbara – dette står bla. på hennes gravstein og hun ble ofte kalt ”Bara”, men i Ministrialboken for Sortland hvor hennes dåp er ført inn 5. Jul 1885, er navnet hennes skrevet Kaspara.

Tidlig måtte Kaspara lære seg å kjenne hvordan det var å jobbe hardt, siden det var barna og moren som måtte drive gårdsbruket. 12 – 13 år gammel måtte hun som de andre i søskenflokken på ti, være med og kutte tang i fjæra som ble kokt og anvendt til dyrefor og riskvister ble blandet i dyreforet for å drøye det. Hun samlet rekved, sanke bjerk i fjellet og skar torv til brensel. Det var mange torvsekker som ble båret til gårds av Kaspara og søsknene hennes. Da hun var 13 år hadde hun ansvaret for fjøsstellet. Det var ingen pardon der oppe i fiskefjord i Vesterålen. Kaspara var heller ikke store jenta da hun kom fra fjøset hjemme, med melkespann i begge hender. Hun mistet balansen og tippet bakover i bakken. Hun slo seg i baken så smertene jog gjennom hele henne. Hun ville ikke fortelle inne at hun hadde mistet melken, hun torde ikke si det til faren sin, han kunne bli sint. Hun gikk å la seg og skyldte på noe annet. Dette fallet gjorde nok at hun noen ganger strevde gjennom livet med vond rygg og et dårlig bein, men eller så hadde Kaspara utrolig god helse.

Sin skolegang hadde Kaspara i Blokken, og for å komme dit måtte de i båt. Det var ganske lang å ro dit også. Da avstanden var for lang til å ro tilbake samme dag, måtte skolebarna innlosjeres på stedet og hun måtte ham med seg niste for hele skoleuka. Det var tre ukers skole i slengen og i alt 15 ukers skoletid i året.

Vielse og familieliv

Jonas Stefanus Rødsand og Kaspara var barndomsvenner og naboer. Etter Kasparas konfirmasjon ble de forelsket. De giftet seg 26. mai 1903. Da var Kaspara 18 år og Jonas var 23 år, og de flyttet inn hos Kasparas svigerforeldre John Jørgen Johanessen og Wilhelmine Stephensdatter på Rødsand. Det var litt bedre plass på Rødsand enn i hennes eget barndomshjem. Jonas hadde kun fire søsken som var i livet, (se familiebilde av fam. til Jonas) , mens Kaspara i 1903 hadde syv søsken som var i livet. Det var også trangt om plassen på Rødsand men nok av kjærlighet, samhold og moro.

Jonas og Kaspara

Kaspara forteller selv med et skøyeraktig smil: ”Men litt privatliv ble det jo. Han Jonas og æ fikk da såpass privatliv på de åtte åran vi bodde hos mine svigerforeldre at vi rakk å få fem barn”. Det gikk fem år før neste barn kom. Kaspara forteller: ”Jeg ble så glad da jeg ikke fikk flere barn. Trodde at det var stopp med femtemann.” Men det skulle komme 11 til. En gang var en av svigerdøtrene til Kaspara litt frempå og spurte om de brukte noen form for prevensjon. Kaspara sa da at de prøvde alt som fantes (av informasjon og prevensjon?) den gangen.

Kaspara født hele 17 barn, men det første barnet, en liten pike ved navn Valborg Kristine (tvilling med Ekrolf) døde bare ni uker gammel. Hun mistet også et barn da hun var to-tre måneder på vei, etter et fall på holkeføre. De andre 16 vokste opp, sunne og friske. Ungene vokste opp på kokt fisk, poteter, gulrøtter og kålrabi. Dette kunne de dyrke og få fatt i selv. Stekt fisk vanket det mer sjeldent, for fett til å steke i kostet penger. Det gjorde derimot ikke kokevannet.

Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950

I tidsrommet 1903-1927 var Kaspara sammenhengende gravid i tretten år. På den tiden var det kvinnens plikt først å fremst å være hustru og mor. Familieplanlegging var det ingen som hadde hørt om. Hvor mange barn man skulle ha, var det Gud som bestemte. Dessuten var en stor barneflokk i begynnelsen av vårt århundre en sikkerhet og en garanti for en trygg barndom. ”Ble du aldri lei av å ha så mange barn?” ble Kaspara spurt da hun var 95 år gammel. Hun ble stille noen sekunder. Så sa hun lavt: ”Å jo, jeg kunne ofte være lei av å ha så mange. Men det ville jeg ikke vise til noen, ikke til Jonas Stefanus engang. Og du vet, etter som barna kom, en etter en, så ville jeg ikke ha mistet noen av dem. Det var nok å miste den første…”. Fødslene gikk greit for Kaspara. Verre var det under svangerskapene. De var ille og hun var dårlig hele tiden. Men jobbe måtte hun. Når hun var så dårlig at hun ikke greide å komme seg opp av sengen, lå hun i sengen og strikket strømper.

Strikkende hardtarbeidende oldemor

Kaspara strikket gjennom nesten hele sitt liv. Det sies til og med at hun gikk og strikket på gaten da hun skulle besøke naboer og venner, eller hun skulle i butikken å handle. Det er mange som har vært så heldig å få et par tykke sokker, eller ”labba” som vi sa, som hun har strikket. Jeg har et par ”labba” ennå som hun strikket til meg. Mitt tidligste minne om oldemor Kaspara er at hun strikket strømper fra garn hun hadde i forklelommen sin mens hun lagde middag på den store svarte vedkomfyren sin. (Se bilder av mine labba )

Kaspara strikket fortsatt som 90-åring

Med lite penger og med mannen på sjøen (Jonas var fiskebåt-skipper) måtte hun mesteparten av tiden henge i som en slave etter vår tids arbeidsbegrep. Først oppe og sist til sengs. Noe som betydde opp kl. fem om morgenen og i seng rundt midnatt. Bortsett fra å strikke, sydde også Kaspara alt til barna. Hun til og med spant og kardet garnet. ”Jeg rakk aldri som andre mennesker å gå i kirken på søndagene. Jeg fikk aldri tid til det mens ungene var små. Jeg har aldri hatt tid til noe som helst, bortsett fra å skape et hjem og holde liv i ungene,” sa Kaspara om arbeidsdagene sine. Men det var en ting som Kaspara var veldig glad i og det var å lese bøker. Siden tid var en mangelvare så kombinerte hun gjerne oppvask og boklesing. Hun satte boken et sted hvor hun kunne lese i den mens hun tok oppvasken.

Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.

Omsider fikk Kaspara og Jonas Stefanus sin egen stue med fjøs. Av svigerforeldrene fikk Kaspara ei ku og en sau. Det var hun som måtte stelle og melke kua og sanke for til dyra i tilegg til pass av fem viltre unger. Jonas var for det meste bort på fiske. Av og til kunne han være bort i flere måneder og da hadde han oppholdssted i Florø.

Kaspara med familien i Florø ca. 1912

I 1911 tok Kaspara med 5 barn og flyttet etter til Florø. (Se flyttingsattest 1). Florø var den gang et bitte lite sted, hvor alle kjente hverandre og hvor slit og nød var en del av hverdagen, mens stress og ensomhet nærmest var ukjente fenomener. Familien Rødsand fikk aldri råd til å bygge et eget hus. I Florø talte familien elleve medlemmer. Elleve medlemmer levde i en stue, et soverom pluss et kjøkken som de delte med en annen familie. Familien eide to senger. De som ikke fikk plass i dem lå på gulvet. ”Det gikk så fint så,” husker Kaspara. ”Dere må tenke på at i 1916 falt det ikke vanlige folk inn at man skulle ha vært sitt rom. Det var en ufattelig og nesten idiotisk luksus. Nei, man fikk være glad om man hadde såpass sengeplass at det gikk an å snu seg i sengen.”

Kaspara husker kronåret for fisk. Det var i 1916 det året da silda sto tett og sølvblank inn i fjorden. Gullåret hvor fattige familier hadde råd til å kjøpe litt annet enn bare det aller nødvendigste. Jonas Stefanus tjente hele seks tusen kroner som fiskebåt-skipper. Det året kjøpte de noen møbler, men drømmen om eget hus ble alltid bare en drøm. Det kom aldri mer slike kronår.

Hvordan gikk det med min oldemor da hun ble tidlig enke med 16 barn kan du lese videre i neste blogginnlegg. En oversikt over alle kildene jeg har brukt vil også bli lagt ut her.

_________________________________________________________________________________________

Ønsker du å skrive livshistorien til dine slektninger kan du begynne med disse spørsmålene: 50 spørsmål du kan stille i et intervju av en slektning

«Tante» Karen Ellingsens (1845-1938) familie som ble mormonere og dro til USA. Del 3

nov16

Her er slutten på fortellingen om oldermors Mormoner-slektninger som dro fra Nord-Norge til Salt Lake City.

Paulsen-, Christensen – familien ca 1905. Bakerste rad (V-H) Paul Ingvald Paulsen- Ingrid Paulsen Christiansen- Simon Martin Christiansen- Erling Paulsen, Abel Magnus Paulsen. Fremte rad (V-H) (barn) Arthur Christiansen-Edwin Christiansen, Anna Paulsen Christiansen- (barn) Reidar Christiansen – Karen Ellingsen Paulsen

I den tidligere historien til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, ble nye konvertitter (medlemmer) oppmuntret til å flytte til USA and Salt Lake City. Jeg er sikker på at mens misjonærene underviste min mor og hennes familie, fortalte de dem om Salt Lake dalen og den vidunderlige mulighet som fantes for nye immigranter i dette nye landet. I tillegg så hadde deres bror Abel vært i Salt Lake i omtrent ett år, og han hadde skrevet hjem og fortalt sin familie om sine opplevelser. Han var veldig ivrig på å få sin familie til dette nye mulighetenes land. Gjennom 1906 begynte familien å planlegge for flyttingen til Amerika og i 1907 dro Paul, sammen med Edwin til USA . Der møtte de onkel Abel i Salt Lake City. Ved å arbeide sammen, etablerte disse tre unge mennene seg, fant jobber og begynte å spare penger for å få resten av familie som ble etterlatt i Norge, til Amerika.

Ingrid Paulsen og Simon Christensen 18. juli 1906

Frierføtter og kjærlighet som ikke gir seg
På den tiden mor (Ingrid) ble døpt, hadde min far Simon en stund vært på frierføtter til henne. Han var veldig forelsket i henne og hadde et sterkt ønske om å gifte seg med henne. Hun (Ingrid) var forelsket i min far også, men hun hadde et ønske om å dra til sine brødre Abel og Paul for å ha et nytt liv i Amerika. Hun nektet å gifte seg meg ham. Min far var veldig utholdende og var stadig etter henne for å få henne til å gifte deg med ham. Kjærligheten vant til slutt, og mor avtalte å gifte seg med ham på ett vilkår. Hun ville gifte seg med far hvis han lovte henne å ta henne med til Salt Lake City, Utah, om et år eller to. Løftet ble gitt, og de ble viet av en Lutheransk prest i Vågan sokn i Kabelvåg 18. juli 1906.

Utvandringen til resten av familien
Gjennom vinteren 1909 planla de utvandringen til Amerika. Fiskebåten ble solgt, og Paulsens hjem, Sommerset, ble solgt til Johan Christensen, fars yngre bror. I May måned 1909, ble fars løfte til mor oppfylt da de begav seg ut på sitt eventyr til det nye land Amerika. De seilte i fra Kristiania 7. mai 1909 om bord på S. S: Oscar II. De som emigrerte var Simon, min far; Ingrid (oldemors kusine); Rolf (deres sønn); bestemor Karen Ellingsen Paulsen (oldemors tante); onkel Erling (oldemors fetter) og hans kone Mari; onkel Edwin Christiansen kone Anne (oldemors kusine), og deres tre sønner; Arthur, Reidar og Østen. De ankom Ellis Island, New York havn 18. May 1909.

Bananer og nesten sendt hjem
De neste to dagene måtte være ekstra spennende, fordi de ikke fikk lov til å forlate skipet. Grunnen til dette var at de som hadde garantert for dem, for at de skulle få lov til å komme inn i USA, hadde glemt å ta med bestemor Karen. Emigrasjonsmyndighetene nektet henne innreise til USA og truet med å sende henne tilbake til Norge. Heldigvis så forsto en svensk ektepar den sørgelige forfatning de var i, og med hjelp i fra dette paret, fikk hele familien innvilget innreisetillatelse. En morsom episode inntraff mens de ventet på å få lov til å forlate skipet. Det viste seg at onkel Erling (oldemors fetter) hadde fått kjøpt deg noen bananer. Han tok en stor bit av en og spyttet den ut umiddelbart, mens han tenkte på hva for en forferdelig ting han hadde kjøpt. I hele sitt liv nord i Norge, hadde han aldri sett en banan før, så han visste ikke at han måtte skrelle den før han kunne spise bananen. Siden de ikke hadde så mye penger med seg, brukte de ikke noe tid på sightseeing in New York City. De gikk om bord på toget som gikk til Salt Lake City og ankom rundt 20 May 1909. 24 september 1909 ble min bror Harold født. Han har alltid vært stolt over å si; «Jeg ble laget i Norge men født i USA»

Karen Ellingsen Paulsen ca. 1930

Karen Ellingsen Paulsen bodde hele resten av sitt liv hos sine forskjellige barn i USA.
Karen Ellingsen Paulsen etablerte aldri noe eget hjem men bodde en stund hos ett av sine barn til hun så flyttet til et av sine andre barn. Fordi hun aldri lærte det engelske språket, ble det alltid snakket norsk mesteparten av tiden i de hjemmene hun bodde i. Derfor så lærte alle barna å snakke en del norsk også. Karen hadde ikke mange ting hverken da hun kom til USA eller senere i livet. Så da hun dro rundt til de forskjellige i sin familie for å bo hos dem en stund, hadde hun kun med seg et knytte med tingene sine.

I 1935 døde Karen Ellingsen Paulsen (mor til Anna, Erling, Paul, Abel og Ingrid) i en alder av 92 år gammel.

Neste blogginnlegg vil jeg linke til alle kilder og bøker slik at dere kan lese mer om denne familien og hvordan de fikk det i USA. Og er de fremdeles mormonere? Jeg vil også fortelle om min telefonsamtale med barnebarnet til Abel.

Kilde: Simon M Christiansen (bestefar Nordahls 3.menning) 1997; “The Simon & Ingrid Christiansen Legacy. (from) Nordland, Norge til America». Salt Lake City
Bergsted Family org
Muntlig overlevering av historier fra Gary Thomson, Abel Magnus Paulsens barnebarn.

«Tante» Karen Ellingsens (1845-1938) familie som ble mormonere og dro til USA. Del 2

nov14

Abel Magnus Paulsen (1884-1963) ca 1905.

Abel Magnus Paulsen (1884-1963) bildet er tatt ca 1905.

Her fortsetter (fetter) Abels sin historie om hvordan han ble Mormoner og utvandret til USA i 1905. (Les del 1)

Selv om jeg hadde et vitnesbyrd om guddommeligheten av Mormons Bok, var jeg ikke rede til å bli døpt. Jeg følte at jeg ikke visste nok om de mange prinsippene i evangeliet. Allikevel, da jeg var hjemme på mitt julebesøk denne samme vinteren, fortalte jeg min mor og familien min opplevelse med denne Mormonmisjonæren, at jeg undersøkte prinsippene i evangeliet og at jeg en dag sannsynligvis ville tilslutte meg til kirken.

Da han kom hjem brukte han mange timer på å undervise sin familie om hva han visste om denne nye religionen.

Mitt neste møte med Mormonmisjonærer var i april 1905, på min vei hjem fra Vardø. Herr Fredriksen hadde blitt overflyttet til Trondheim, og to andre Eldster hadde fått i oppdrag i å «arbeide» i Vardø. De nye eldstene het James Jensen fra Hibberd, Idaho og Ole Herman Olsen fra Santaquin, Utah. Eldste Jensen var omtrent 27 år gammel og hadde nylig ankommet Norge. Eldste Oslen var rundt 65 år gammel og var født og oppvokst i Oslo. Han tilsluttet seg kirken tidlig i sin ungdom, og da han var en ung mann utførte han en misjon for kirken før han emigrerte til Sion.

Bror Olson var en dedikert og velinformert mann. Under hans innflytelse forsto jeg raskt mitt ansvar og var døpt 21. april 1905 av Olsen. Det var en kald klar natt og en ca 30 cm med snø på bakke. (Dåps)ordinansen ble utført i en liten bukt i sjøen, omtrent tre kvartaler i fra hotellet. Det var ingen sandbunn i denne bukten. Faktisk så var det ikke en sandstrand noen steder rundt denne øyen. Jeg er sikker på at Eldste Olson var litt redd for å miste balansen på de glatte steinene, men jeg garanterte at jeg ville få han ut av vannet uansett hva som skjedde, og (dåps)ordinansen ble fullført uten noe uhell. To dager senere den 23. april, møttes noen få venner sammen med Eldstene og bekreftet med som et medlem av kirken (Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige). Det var bror Olsen som bekreftet meg. En ung jente hadde bltt døpt tidligere den samme vinteren, men jeg ble informert om at jeg var den første som ble døpt inn i kirken i Finnmark fylke. For meg var det en stor begivenhet, og jeg var veldig lykkelig i evangeliet.

Her slutter Abel Magnus Paulsens egne ord men hans nevø Simon Christensen forteller videre i boken som han skrev om sine foreldre.

Han (Abel) var bestemt på at han ville utvandre til Amerika når han hadde spart nok til å betale for sin overfart til Salt Lake City, Utah. I 1905 hadde han spart nok til å reise. Han sa farvel til sin familie og dro ut på dette nye eventyret.

Første stopp på reisen var i Trondheim. Der oppsøkte han kirkens misjonærer og fortalte dem om sin familie opp i nord og oppmuntret dem til å besøke familien hans, da han var sikker på at de var rede til å bli døpt. Han gikk så om bord på skipet, som gjorde et stopp til i Oslo før det skulle seile over Atlanterhavet. Da de skulle forlate Oslo møtte han David Fredricksen som var om bord på skipet, på vei hjem, etter å ha blitt avløst som misjonær. Han ble veldig overrasket og kjempeglad da han forsto at Abel hadde sluttet seg til kirken og var på sin vei til Salt Lake City. Fredricksen ble en veldig viktig hjelp for Abel da han bosatte seg i det nye landet.

To av brødrene til Abel, Paul Ingvald og Erling eide en båt sammen med brødrene Simon og Edwin Christensen. De drev med storstilt fiske i Lofoten. Disse brødrene Christensen giftet seg med de to søstrene til Abel (Anna og Ingrid). Denne båten ble senere solgt for at familien skulle kunne komme seg til USA.

Båten som brødrene Paulsen og brødrene Christiansen eide samen. Utlånt fra Christensenfamilien.

Min fars eldste bror Edwin, giftet seg i 1901 med Anna Paulsen (Abels eldste søster) Som skikken var, så bodde nygifte med sine foreldre til de hadde nok midler til å finne seg et eget sted; derav, under vinteren 1906 bodde de hos Paulsen-familien. I desember 1906 besøkte misjonærene Paulsen-familien på Sommerset og lærte de mer om Jesu Kristi Evangelium. Hele familien Paulsen (dvs. Karen Ellingsen Paulsen og barna hennes) sammen med onkel Edwin, aksepterte evangeliets budskap og anmodet å bli døpt.

Min mor Ingrid M. A. Paulsen (oldemor Kasparas kusine) ble døpt som et medlem av Jesu Kristi Kirke 8. januar 1906, sammen med sin bror Erling og sin søster Anna og Annas ektemann Edwin Christiansen. Dåpen ble utført i Oksfjorden (Nordsjøen) ved den lille havnen Kalvhupollen på stranden av øya Hinnøya. Mor fortalte mange ganger hvor utrolig kaldt vannet var den dagen hun ble døpt. Pga. dette så ble ikke hennes mor Karen (Ellingsen Paulsen), som var eldre og skrøpelig, døpt denne dagen. Hun ble døpt senere i USA.

Neste blogginnlegg vil ta for seg når og hvordan resten av familien emigrerte til USA.

Kilde: Simon M Christiansen (bestefar Nordahls 3.menning) 1997; “The Simon & Ingrid Christiansen Legacy. (from) Nordland, Norge til America». Salt Lake City
Bergstedt family org

Singer symaskin og Samer i Finnmark rundt 1900 – tallet

nov14

Singer symaskin fra 1903

Før jeg fortsetter på historien om «fetter» (fetter til min oldemor Kaspara) Abel Magnus Paulsen og hans familie som ble Mormonere, skal jeg si litt om jobben som Abel hadde i Finnmark 1904.

Dette er hentet i fra boken om søsteren til Abel som het Ingrid (se kilde nedenfor.)

Onkel Abel lykkes med å finne seg jobb som selger (han drev med fiske før det, men fant ut at det ikke var noe for ham). Han ble ansatt hos Singer Symaskiner og reiste helt nord i Norge for å selge symaskinene. I de dager var det ikke noen elektrisitet, så disse symaskinen måtte sveives for hånd. Noen av de beste kundene Abel hadde var Samer, som bodde i disse nordlige traktene. (Samer var og (noen) er nomader og de opprettholder livet ved å følge reinsdyrflokker frem og tilbake mellom nordlige Norge, Finland og Russland) De tjente penger på å lage alle typer klær fra reinsdyrskinn. Disse symaskinene ble en veldig populær ting å ha for en Same-familie. På grunn av dette fikk Abel øyeblikkelig stor suksess. Mange ganger ble maskinene solgt til dem ved byttehandel, fordi de vanligvis betalte med reindyrskinn istedenfor penger. Han ville så selge skinnet for penger da han kom til et sted hvor et slikt bytte kunne bli gjort.

Kilde: Simon M Christiansen (bestefar Nordahls 3.menning) 1997; “The Simon & Ingrid Christiansen Legacy. (from) Nordland, Norge til America». Salt Lake City

Oldemors Kasparas tante og søskenbarn ble mormonere og dro til USA i 1909. Del 1

nov12

Karen Ellingsen 1845-1938

Karen Mikkelborg Ellingsen som var min oldemor Kasparas tante på farsiden, utvandret til USA med 5 barn i perioden 1905 – 1908. Familien bosatte seg i Utah og Idaho.

Karen som var eldste barn i en søskenflokk på fem ble født 14. november 1845 i Sortland, Norge og var barnedøpt 1. januar 1846 i Sortland kirke. Hun fikk navnet sitt etter sin fars første kone som døde i 1844. 28. desember 1875 giftet hun seg med Paul Andreas Paulsen født 3 januar 1854 i Kvankjos. Vielsen var i Sortland kirke. Paul Andreas var fisker og gårdbruker på gården Sommerset i Vågan, og han døde 4 May 1898 i Vågan. Karen var da en 53 år gammel enke.

Men hvordan ble denne familien rundt 1900-tallet, mormonere i Norge.

Nå er vi så heldige at en av sønnene til Karen- Abel Paulsen f. 1884 i Vågan i Lofoten (som da er fetter til min oldemor Kaspara) har skrevet sin livshistorie. Jeg har tenkt å gjengi hans egen fortelling om hvordan han ble en Mormoner.

I mitt 20de år sent i september (dvs. 1904), da jeg var en selger hos Singer symaskiner i Finnmark, ankom jeg med postbåten på mitt første besøk til Vardø. Jeg hadde blitt anbefalt Midtgård hotell og jeg registrerte meg der for mat og losji. En vennlig dame, fru Midtgård (rundt 60 år gammel), drev dette hotellet.

Etter at jeg hadde installert meg på rommet gikk jeg ut for å snakke med mennesker. Jeg fant ut at byen hadde en generell karantene pga. en difteriepidemi, og derfor ville jeg ikke få tillatelse til går rundt til de forskjellige hjemmene i byen. Mitt neste planlagte stoppested var Vadsø, men jeg måtte vente i to dager før postbåten skulle den retningen.

Jeg sjekket inn på Midtgård hotell rundt 16.00 og kl. 18.30 fant jeg plassen min rundt det lange spisebordet sammen med en ca. åtte andre menn. Jeg gikk ut i fra samtalene at alle disse mennene som var på hotellet, var innfødte nordmenn utenom en som pratet norsk med en engelsk aksent. Mens jeg lyttet, undret jeg meg på hvorfor denne mannen fremdeles var i Vadsø etter at turistsesongen var endt. Etter måltidet spurte jeg fru Midtgård hvem denne mannen var og hun fortalte meg at han het herr David Fredriksen og var en misjonær i fra Utah, USA.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor en Amerikansk misjonær vill komme halve jorden rundt, lære et nytt språk og begynne å preke i dette artiske landet. Jeg spurte hvilket kirkesamfunn han representerte, og hun fortalte meg at han var en Siste Dagers Hellige en Mormon. Jeg måtte innrømme at det var helt nytt for meg. Hun virket veldig overrasket over at jeg aldri hadde hørt om Mormonene. «Du må da sikkert ha hørt noe om menneskene som tror at en mann skal ha mange koner», sa hun. Jeg var litt rådvill til jeg husket en dag fra mine tidlige skoleår hvor vi studerte geografien i US. Da vi studerte Utah, pekte læreren på Great Salt Lake og forklarte hvor salt denne sjøen var og at territoriet rundt var bebodd av mormonerne som levde i polygami og fikk konene sine til å gjøre alt arbeidet.

Ved dette tidspunkt hadde jeg blitt interessert og ville møte herr Fredriksen. Hun gav meg hans romnummer og fortalte at jeg kunne oppsøke han når som helst, og at han ville bli glad for å se meg. Jeg banket på hans dør den samme kvelden. Vi fant ut at vi hadde masse å snakke om og besøket varte til lang på kveld.

Bror David Fredriksen var en fin mann. Jeg likte han med en gang. Han var oppriktig, ærlig, velinformert mann, og han var en interessant samtalepartner. Han gav meg flere små hefter, og solgte meg «Joseph Smiths historie», Mormons bok», og herr Durants bok « A Stranger from the West». Jeg leste de små heftene. Så leste jeg herr Durantes bok, og til slutt leste jeg Mormons Bok.

Heldigvis for meg, møtte jeg denne gode misjonæren på en tid hvor jeg ikke kunne utføre mitt yrke (pga. difteriepidemien). Derfor tilbragte all min tid til å studere Mormonismen og samtale med herr Fredriksen, mens jeg ventet på min båt til Vatsø, mitt neste stopp. Det tok meg to måneder å fullføre mitt arbeid i Vadsø, Kirkenes, syd og nord Varangerfjord. Så returnerte jeg til Vardø, fordi jeg trodde at karantenen ville være over, men den fortsatte fremdeles. Det betydde igjen to dager før jeg kunne ta den neste postbåten som skulle vest til mitt neste stopp som var Honingsvåg.

Jeg skrev meg inn hos fru Midtgård og bestemte meg for å virkelig nyte besøket med Eldste Fredriksen, mens jeg ventet på båten. Ved dette tidspunkt hadde jeg lest Mormons Bok og en liten historie på dansk om Joseph Smith, og jeg hadde kommet til den konklusjonen at Mormons Bok var en ekte historie fra fortids Amerika. Fordi jeg resonerte at det ville være umulig for en ungdom uten utdannelse å vite og å forstå hvordan å lage en slik bok. Jeg fulgte også formaningen Moroni kom med i Moroni kapittel 10 vers 4 og ba om forståelse og kunnskap om sannheten av dette, for meg, en ny tolking av Kristi evangelium.

Fortsettelse følger i neste blogginnlegg.

I fortsettelsen forteller Abel om da han kom hjem til jul i 1904, til sin mor og sine søsken og fortale om sine opplevelser med denne mormonmisjonæren.

(Bror kaller man hverandre fordi man mener at alle er Guds barn, og Eldste er en tittel man har når man er misjonær)

Kilder: «Slekten Ellingsen» av Charles Ellingsen, nr. 366.
The Bergstedt family org.

Ukens ukjente bilde – dame fra Rødsand/Ellingsen- slekten min

okt23

Siden jeg har skrevet litt om mon oldemors Kasparas slekt, vil jeg denne uken legge ut det eneste ukjente bilde jeg har i min samling i fra denne slekten.

Ukjent Rødsand/Ellingsen dame

Denne damen har jeg lagre med navnet Rødsand/Ellingsen, under ukjente bilder. Dvs at hun kommer fra min oldefar Jonas Rødsand eller min oldemor Kaspara Ellingsens slekt. Bildet er lagret i 2009. Jeg var en tur opp til Sortland i Vesterålen, men det var i 2006. Så jeg husker ikke i hvilken forbindelse jeg har tatt dette bildet. Jeg tror jeg har fotografert det i fra en ramme. Kjenner du dette bilde eller hvem det er av, så kontakt meg gjerne.

Flere slektsbilder av ukjent finner du her: Fotogalleri – hvem er dette?

Kanskje du finner dine forfedre i en av disse søkbare billedbasene

Barnas hjerter til fedrene

Slekt og slektsforskning

Tag Archive | Ellingsen

Amerikabesøk av mors firmenning: En utvandret gren på besøk i hjemtraktene

Her kan du lese utvandringshistorien:

Lik dette:

Oldemor Kasparas livshistorie del 2