Jeg vil med dette blogginnlegget ønske alle mine lesere en riktig GOD JUL. etter en hektisk høst med mindre blogging, ser jeg frem til en ny tid med mye slektsforskning, og gode slektsfroskermøter.
Julen 1967. Jeg har rød sløyfe i håret og sitter ved siden av min elskede bestefar.
Still riktige spørsmål – benytt høytiden til å samle familiehistorie
15 Julegavetips til en slektsgransker
Ukens jule-slektsskatt – tippoldemors lysestake
Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.
For 35 år siden fant Norunn Klettum 15 almanakker med 120 år gamle dagboknotater i en brukthandel i Oslo. 14 av disse dagbøkene skrev Adolf Carlsen, en trelasthandler i Kristiansand, og en av disse skrev hans datter Anna Carlsen gift Landmark (militærslekten Landmark) og bosatt i Oslo. Almannakkene med dagboknotater ble overlatt til meg for litt over et år siden. Ved hjelp av flere blogginnlegg og av leserne fant vi en etterkommer, Carsten Arnholm, som i går fikk overrakt disse dagbøkene.
På bildene over ser dere Carsten Arnhom mottar dagbøkene. Til venstre er Gunn Gjervoldstad (medlem av styret i DIS- Vest Agder) som fant og kontaktet Carsten Arnholm og fortalte han om dagbøkene, og bloggen min som skrev om dem.
På søndag gikk veien til en møte jeg lenge hadde sett frem til. Hvem skulle ha trodd for litt over et år siden, at disse dagbøkene jeg fikk fra Norunn, skulle resultere i så mye spennende og fint. Ikke bare har jeg «levd» med Adolf Carlsen og hans familie i et helt år, mens jeg leste, og skrev om ham, hans kone Sofie, barnet Anna og barnebarna Adolf, Gerhard, Eva og Sofie (Bea) Landmark, men det ble også funnet en etterkommer. Denne etterkommeren, tippoldebarnet Carsten Arnholm som bl.a. har bidratt med maleriene i blogginnleggene mine, var virkelig interessert i denne slektsskatten fra bruktbutikken.
Min mann Stein og jeg, hadde avtalt å møtes denne hjemme hos tippoldebarnet Carsten og hans familie denne søndagen. Tilfeldighetene gjorde det slik at Gunn Gjervoldstad som bor i Kristiansand var i området, så hun var også invitert. Gunn var den som fant og kontaktet Carsten etter at hun hadde lest mitt første blogginnlegg om Adolf Carlsen og disse dagbøkene. Snakk om et herlig møte. Jeg måtte bare gi både Carsten og Gunn en god klem. Tenk å endelig få møte tippoldebarnet til Adolf, og at han var så interessert i slekten.
Carsten Arnholm foteller om sin farmor Eva Landmark – gift Arnholm
Carsten fortalte litt som sin slektshistorie, og hvorfor dette betydde så mye for ham. Bl.a så døde hans farmor Eva Landmark av kreft kort tid etter at hennes mann (Arnholm) og 13 år gamle datter døde I løpet av 1946-1948. Så far til Carsten, den annekjente fotografen (og jurist) Carsten Arnholm, ble værende uten noe særlig familie som ganske ung. Familie og slekten ble et sårt tema for far til Carsten, slik at det ikke ble snakke så mye om. Alle slektsminner var dessuten pakket bort. Carstens far gikk dessverre bort i januar 2013, og da arvet Carsten en hel del familieting. Å for et skatt dette er. Carsten tok oss med ned i kjellerstuen og viste oss en del av disse. Jeg hadde sett maleriene av familien før (de var blitt fotografert og send meg for bruk i blogginnlegg), men her var det også en masse bilder, brev og annet spennende.
Gunn, Carsten og jeg ser på noe av familieminnen til Carsten
Tenk her var det brev fra 1860-årene og frem til ca 1920. Her var det ting som tilhørte Adolf Carlsen, dagbokskriveren selv, som i alle fall var 120 år gamle. Så sto jeg med visittkortet til Adolf Carlsen i hånden, og fikk se bilde av både Anna Landmark (Adolf datter) og henne 4 barn.
Adolfs visittkort, med bilde av Anna Landmark på bordet, fargebildet er av Carstens far som også het Carsten Arnholm
Carsten er jo bare så heldig at han har disse flotte slektsminnene fra sin fars familie. Dagbøkene til Adolf og Anna hører virkelig til her, hjemme hos Carsten. Endelig er de kommet «hjem» til sin rettmessige eier. Vi hadde en utrolig koselig ettermiddag med hele familien til Carsten.Vi snakket om slekten, så på slektsminner, bilder, og spiste fantastisk god mat som Carstens kone hadde lagd.
Siden vi dessverre hadde så alt for kort tid sammen, ble Carsten og jeg enige om at vi skulle møtes igjen til høsten og gå gjennom alle slektstingene og finne ut hvem som er hvem på bilder og brev. Vi har tenkt å bruke flere timer sammen for å finne ut mer. Dette ser jeg virkelig frem til. Gunn som bor i Kristiansand fikk også en liten nøtt med seg hjem. det hang et maleri på veggen som kan ha vært Adolfs hus før brannen i Kristiansand i 1892. (Les mer om dette : Hvorfor skrev Adolf om så mange branner?) Gunn er den som forsket frem informasjon om huset, og stedet Adolf bodde i Kristiansand. Så selv om et kapitel er over og dagbøkene har kommet hjem, så skjer det ting videre i denne familiehistorien.
Er dette Adolfs gamle hus før det ble brent ned i 1892
______________________________________________________
Dagboknotater fra 1890-1909, funnet i en bruktbutikk for 35 år siden
Alexander Glasø sitt intervju hadde så utfyllende svar på hva som var hans beste slektsgranskertips for:
Derfor besluttet jeg å laget et eget blogginnlegg, kun av denne siste delen av intervjuet.
Første del av Alexander Glasø sitt intervju kan du lese her: Intervju med Alexander Glasø: Slektsblogger, Nord-Amerikaviter og slektsforsker med slektsbok på vei
Trykk på bildet for å komme til Alexander Glasø sin blogg
Være organisert og ta vare på opplysninger?
Benytt egnet programvare for å ta vare på informasjonen lokalt på datamaskinen, men husk regelmessig backup på f.eks. en minnebrikke eller i «skyene.» Programmene kan man finne gratis, og en minnebrikke koster ikke stort i disse dager. Lagre lenker til kildehenvisninger, men noter også utdypende informasjon om kilden (f.eks. sted, bok, sidenummer og innføringsnummer) så du lett kan finne tilbake til den om noe skulle skje med lenken. Vær varsom med hensyn til nyere genealogiske ressurser som Geni og MyHeritage smart-matches, selv om dette kan være svært nyttig for å komme i kontakt med fjern slekt som sitter med mer informasjon. Dobbeltsjekk all informasjon som du får gjennom slike kanaler mot faktiske kilder, da feil ofte kan oppstå og man lett kan bidra til å spre såkalte «slektsvirus» med feilaktig informasjon. Kildekritikk er meget viktig innenfor dette feltet.
Få familiemedlemmer til å dele historier?
Jeg opplevd at dette tidvis kan være noe vanskelig, men jeg har hatt en del suksess med å undersøke litt i familiehistorien og så framlegge det jeg har for aktuelle familiemedlemmer som kanskje sitter inne med relevant informasjon. Da kan det hende at de supplerer informasjonen du legger fram med «Ja, de flyttet dit fordi …» eller «Det stemmer, dette skjedde fordi …» På mange måter blir det en mer naturlig samtale som kan lede over på andre relevante spor enn det å stille direkte spørsmål som blir kort og knapt besvart. Det kan også komme viktige korreksjoner fra slike samtaler, samt nyttige fakta du aldri ville funnet i en kilde, slik som faktisk motivasjon for en handling, og så videre.
For å starte med slektsforskning?
Lag en oversikt over hva du faktisk vet, og før dette inn i et program med slektstre. Spør din nærmeste familie, få hjelp til å identifisere personer i bilder. En skanner er et nyttig redskap for alle slektsforskere for å digitalisere bilder som ellers støver ned i gamle esker. Etter hvert som du jobber deg bakover eller sidelengs kommer du gjerne i kontakt med annen slekt som sitter med annen informasjon. Selv om mange starter med å jobbe seg så langt bakover i tid som mulig (jeg gjorde dette selv) tror jeg ikke dette egentlig er et mål i seg selv. Mange håper også å knytte seg til noen som var viktig i historisk sammenheng, og dette virker som en slags statussøken. For å virkelig ha glede av dette tror jeg det burde handle om å gradvis lære forfedre å kjenne, lære om søsken av aner og deres etterkommere, og finne utdypende informasjon utover navn, fødsels- og dødsdato.
Benytt Digitalarkivets brukerforum eller DIS-Norges slektsforum hvis du står fast. Det at DIS-Norges forum og chat er tilgjengelig som gjest, uten å måtte være medlem, er meget positivt og føles ikke så forpliktende. Det er viktig å ikke være redd for å spørre om hjelp, selv om gleden ved dette er jo å finne ut av ting på egen hånd. Man lærer jo ikke stort av å «delegere» arbeidet til andre, men av og til kan en hjelpende hånd være nødvendig. Det som er veldig positivt ved slektsforskermiljøet er dugnadsånden og villigheten blant mange til å hjelpe med tyding, søk, oppslag, og lignende. Mange sitter med fantastisk kunnskap, eller har tilgang til andre ressurser som ikke ligger fritt tilgjengelig, og ofte kan disse personene lett knekke nøtter man selv har sittet med i dagevis eller måneder, om ikke lengre. Selv de mest erfarne innen feltet søker andres hjelp både titt og ofte, og det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Men det er viktig å legge frem alt man vet fra før slik at hjelpere ikke gjør dobbelt opp med arbeid, og alltid være tålmodig og takknemmelig ovenfor de som tar seg tid til å bidra.
DIS-Norges IRC-tjeneste (dvs. live chat) var også veldig nyttig for meg i begynnelsen, og også nå. Selv om det sjelden tok lenge å vente på tydehjelp på forum var folk ennå raskere i chatten. Man får mange råd om fremgangsmåter, og menneskene der er veldig hyggelige. Videre fungerer det sosiale på chatten som en pådriver for å bevare interessen, spesielt i perioder da man kanskje står fast eller mangler motivasjon. Spesielt Laila Christiansen har vært en person som har vært positiv, oppmuntrende, og inkluderende for min del.
______________________________________________________________________
Trenger du tips til julegaver?
Hvis du lurer på hva du skal gi i julegave til en som er bare interessert i slekt, til en som er mye interessert i slekt, litt interessert eller som du ønsker skal interessere seg mer om dette emnet, så har jeg lagd en liste nedenfor. Listen består av litt dyre ting, billige ting, opplevelsesgaver og noen selvlagde gaver. Har du noen tips til hva mer man kan gi til en som er glad i slektsforskninge, så legg gjerne igjen en kommentar.
Da kan man med det utvidede skrivebordet ha kilder som kirkebøker eller skannede bygdebøker på den ene skjermen, mens man har slektsprogrammet sitt på den andre skjermen – for å f.eks legge inn slektsdata.
DIS-Norge, Slekt og Data er landets største organisasjon for slektsforskere, med over 10.000 medlemmer. DIS-Norge ble stiftet 12 januar 1990. Organisasjonens formål er å skape et landsomfattende forum for slekts- og personhistorie hvor databehandling og Internett brukes som hjelpemiddel, spre kunnskap om dette og for øvrig stimulere til slektsforskning i Norge.
Med håndskanneren har du et verktøy til skanning som du alltid kan ha med deg når du vil skanne en tekst eller bilde. Den krever ingen installasjon og du kan bruke den med hvilken som helst datamaskin.
Selv mennesker som ikke interesserer seg for slektsforskning eller har liten tid, vil synes at svaret på en DNA test for slektsgranskere vil være interessant. Ledetråder i ditt DNA kan bidra til å bestemme dine dype forfedrenes opprinnelse, eller kanskje finne en link til andre som har også blitt testet. S gjenre mer på Norway DNA
Y-DNA familietre
Jeg kjenner ingen slektsgransker som ikke hadde vært glad for å få et abonnement på en database som Ancestry.com eller Arkiv digitalt, hvis de har slekt i USA, England eller Sverige. Eller GenelogyBank hvor du kan finne nekrologer og aviser i fra alle statene i USA. Les mer om det her.
Nesten alle har gamle bilder eller minner liggende i skuffer eller stappet i bakerst i skapet. Verktøyene de trenger til arkivering, lagre og bevare disse dyrebare tingene, gjør dette til en meget gjennomtenkt gave. Velg arkivtrygg og syrefri lagringsmaterialer, som for eksempel foto og oppbevaringsbokser og utklippsbøker med mer. Her hører også en merkemaskin til for å skrive merkelapper på bokser o.l
På 60 og 70-tallet hjemme hos oss var det veldig populært med dias som far puttet i en lysbildefremviser. Da kunne vi se på et stort lerret hvor Kapteinen (min far) hadde vært. Her var det også flere bilder av meg som baby og barn og mine søsken og foreldre. Alle disse har jeg nå fått skannet.
Kanskje er det du som er samleren av alle bildene som finnes i din storfamilie. Jeg er i alle fall den i min familie som har samlet alt fra mor, far, tanter og besteforeldre. Et år lagde jeg foldere (på PC) for hver av mine søsken (4 stk) og sorterte alle bilder som søsknene mine var på, i hver sin folder. Var det flere av søsknene mine som var på et bilde, kopierte jeg bildet til alle de folderne som var aktuelle. Her var det også bilder de ikke hadde sett på mange år fordi jeg nettopp hadde skannet en del dias (lysbilder). Så brant jeg en CD til hver av mine søsken med bilder. Alle fikk ikke alle bildene men de som var i sin folder og som hjalt dem.
Del din families favorittoppskrifter mens du skriver om menneskene som lagde dem. Et morsomt prosjekt som hjelper til med å bringe videre familietradisjonene rundt matlaging og det å spise sammen. Du kan f.eks lage den på nettet hos flere fotonettsider. Du laster bare opp bildene og skriver det du vil ha. Layout og farger velger du også selv. Jeg har brukt Eurofoto, men det finnes andre som gjør dette også. Les mer her.
Kjøp billetter eller lag et kort og beskriv reisen, hvis dere skal kjøre bil. Da mannen min og jeg var kjærester i 2004, hadde han ordnet en hemmelig overraskelsestur til meg og vi endte opp på gården Apelseth hvor jeg har navnet mitt i fra, samt mange flere steder i Sogn og Fjordane hvor min slekt kom i fra. Fantastisk gave som han skåret mange gode kjærestepoeng på. I sommer dro vi også på en mimretur. De kan dere lese om her, her . Vi dro også en tur til min manns barndomsrike som du kan lese om her.
Hvis du er så heldig at du hare en stor samling fotografier om minneting, kan scrapbook eller et fotoalbum være en fin måte å fortelle din families historie, Inkluder dine fotografier i kronoligisk orden og inkluder historier, beskrivelser og familietrær for å utfylle bildene. Les mer her. Eller du kan kjøpe scrapbook ting så personen kan lage det selv.
Dett er et album som jeg har laget om besteforeldrene mine og deres aner. Julegave til søsken og fettere. Jeg valgte en ringperm med blanke lommer fordi når jeg finner nye ting lager jeg 7 eksemplarer og sender det til min familie. CD med alle bilder legger jeg ved.
Fin gave å gi hvis en person gir seg ende over hvor mange feil det er på nettbaserte slektstrær. Har de et program på sin personlige PC så kan dette være julegavetingen. Hvis ikke slekten er lagt inn i et slektsprogram, men bare er på aneark eller i bokser, så er det på tide å få lagt inn noe. Kanskje personen trenger litt hjelp med å installere det og hvordan bruke slektsprogrammet. Jeg anbefaler Legacy eller RootsMagic. Men dette er smak og behag. Eller man kan lage et gavekort på hjelp til oppdatering eller brukerhjelp på slektsprogram.
Ram inn 5 generasjoner eller en duk en slektning har laget og gi det bort til en annen slektning. Se også bildet under. Denne julegaven ble populær til mine unge nieser også.
Slektsrelatert i interiøret hjemme hos oss
Folket på Finnskogen av Britt Karin Larsen
Bind 5 er nettopp utgitt. Første bok i Finnskog-serien kom i 2009. Den er lagt til området mellom Hedmark i Norge og Värmland i Sverige på midten av attenhundretallet, og handlet om de såkalte skogfinnene. De til nå fem romanene følger deres barn, barnebarn og nå barnebarns barn. Samt folk på gårdene rundt, fattig som rik. En kultur som etter hvert trues av skogeiere som kjøper opp granskogen for en slikk og ingen ting. Og lutfattige bønder som enten reiser til Christiania for å få arbeid, eller til Amerika.
Romani-folket av Britt Karin Larsen
Romantrilogien handler om taterne eller romanifolket i Norge fra slutten på 1800-tallet til siste halvdel av 1900-tallet. I trilogien møter vi mange menneskeskjebner, mange av romanifolket og mange av de fastboende. Bakerst i boken er det en oversikt over de forskjellige taterfølgene og deres medlemmer og hvordan de er beslektet, slik at leseren enkelt kan få hjelp til å huske hvem som er hvem av de forskjellige personene, om det skulle bli nødvendig. Triologi som fikk Ossietzky-prisen i 2000. Bok 1: De som ser etter tegn, bok 2:De usynliges by og bok 3 Sangen om løpende hester
Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem
Hoem fortsetter å granske sin egen slekt. For ni år siden fortalte han om foreldrene i «Mor og fars historie». Denne gangen skriver han frem oldefaren Nesje og hans historie fra slutten av 1800-tallet utenfor Molde, da drømmen om USA vokste hos mange nordmenn.
Ringrosen. Jakten på en sannhet av Lena Roer
Vi møter den unge jenta Randi som vokser opp i Kragerø på begynnelsen av 1900-tallet som datter av en vellykket skipskaptein. Lena Roer skriver med denne boken en intens fiksjonalisert framstilling av en virkelig historie, sin egen bestemors, som på mer en én måte må sies å ha vært svært spesiell og full av dramatikk. Samtidig er det mye gjenkjennelse og livsvisdom i Ringrosen. Jakten på en sannhet. Randis opplevelser av seg selv og verden omkring henne er, midt oppi all dramatikk og søken etter en egen sannhet, svært allmennmenneskelig. (Les mer om boken og litt om hvordan Roer samlet kilder og lagde boken her: Vi får høre litt om hvilke kilder hun har benyttet. I tillegg snakker hun litt om hva det betyr for oss å finne ut av familiehemmeligheter, og hva som skjer når vi ser dem i et nytt lys.)
Historiebøker eller bygdebøker
En bok om historien om hva som skjedde på et gitt sted til en gitt tid som slektsforskeren i din familie kommer er interessert i eller gransker i. Eller en liten bok om hvordan det var å vokse opp i et spesielt 10-år på 1900- tallet. (Coop har slike bøker). Er det en spesiell bygdebok som personen låner igjen og igjen på biblioteket så kan det være en ide å kjøpe den hvis den finnes. Jeg bruker å ringe lokale bokhandlere eller på kommunen på det stedet dette gjelder.
Nedenfor er bare noen få eksempler på bøker om slektsforskning. Let på nettet etter flere.
Våre røtter : slektsgransking som hobby av Nils Johan Stoa; Lars-Jørgen Sandberg
Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825-1930 av Liv Marit Haakenstad
Ordbok for slektsforskere av Terje A. Tetmo
Alt du trenger denne julen er bare ett genealogisk gjennombrudd
Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.
For noen dager siden kom jeg over en utrolig interessant artikkel om barn og familiehistorie. Den viser sammenhengen mellom familiehistorier og et barns robusthet. Etter å ha lest denne artikkelen måtte jeg bare finne ut mer om emnet.
Det jeg fant ut har jeg prøvd å samle i en lite resymé på denne bloggen og resten kan du lese om i kildene som står nederst.
Familiemiddag 1947 – min oldefars 80-årsdag. Hvilke historier ble fortalt under denne middagen?
I løpet av de siste 10 årene har Marshall Duke, en psykolog fra Emeroy University, utforsket verdien av familiehistorie i livene til barn. Han utviklet en liste med 20 spørsmål som « Vet du hvor foreldrene dine møttes?» «Vet du hvilken person i din familie du ligner mest på?» og «Vet du noen av de jobbene dine foreldre hadde som ung?». Duke fant ut at jo høyrer poengsum barn hadde på denne familiehistorie-testen, jo høyrere poengsum hadde de på mål av selvtillit og på selvkontroll og jo lavere på bl.a. angst
Duke til og med undersøkte barn som opplevde terroristangrepet på USA, 11. september 2001. Selv i et slikt ekstremt tilfelle, synes kunnskap om familiehistorie å indikere hvor robuste/motstandsdyktige barna var i månedene som fulgte. Duke forklarte at det er ikke nødvendigvis alle fakta om familien som gir barna disse egenskapene, med det at hvis barn kan svare på disse spørsmålene, betyr det vanligvis at de har en sterk tilhørighet med mødre og bestemødre (studiene viste at det var mødre og bestemødre som først og fremst førte dette videre til barna, men jeg husker godt min bestefars historier og hvor knyttet jeg var til ham også), og at en god del tid hadde blitt brukt til å kommunisere under familiemiddager og familieferier. Alle historiene i en familie samler seg sammen til hva Duke kaller et intergenerational (mellom generasjonene) selvbilde, som han forbinder med personlig styrke. Disse barna vet at de tilhører noe som er større enn de selv.
Så hvis du ønsker å ha en familie som trives gjennom generasjonene, inviter de eldre sammen med de yngere, snakk sammen og fortell familiehistorie både om de selv og andre. Finnes det ikke noen eldre igjen så holder det med deg. Har du ikke barn – snakke med noen tantebarn. Inviter de hjem, på ferie eller skap nye tradisjoner.
Min 11- årsdag 1977. omgitt av oldemor, bestefar, mormor, tante onkel og fetter. Mitt bakhode nr. 3 fra venstre. Praten gikk og historiene fløt. Dette gav meg en forankring og jeg tror at dette har styrket meg på en måte som jeg kanskje først forstår nå.
Nedenfor er de 20 spørsmålene som ble brukt i undersøkelsen:
Vær så snill å besvar følgende spørsmål ved å sirkle inn J for JA og N for Nei. Selv om du vet informasjonen vi spør om skal du ikke skrive det ned.
Jeg lo godt da jeg leste det siste spørsmålet, men det viste seg at 15 % hadde svart ja. Det var visst ikke så viktig hva av detaljer som blir husket av familiehistorier. Flere i samme familie kan huske historien forskjellige. Det var det at historien ble en del av de, som var det viktige i denne sammenheng. (Ellers så er det jo veldig viktig for og slektsforskere å få skrevet ned familiehistoriene og sjekke kilder for å finne ut hva som egentlig skjedde)
Kilder:
Duke, M.P., Lazarus, A., & Fivush, R. (2008): Knowledge of family history as a clinically useful index of psychological well-being and prognosis: A brief report. Psychotherapy Theory, Research, Practice, Training, 45, 268-272.
Duke, Marshall P. (2013): «The Stories That Bind Us»: What Are the Twenty Questions?, published 23. March 2013 in the Huffington Post.
Feiler, Bruce (2013): “The Secrets of Happy Families: How to Improve Your Morning, Rethink Family Dinner, Fight Smart, Go Out and Play, and Much More.”
Feiler, Bruce (2013): «The Stories That Bind Us», published in New York Times 15. March 2013
Kanskje går du med en drøm om å skrive en familiehistorie, om det så er om livet til din bestefar eller en hel slektsbok? Kanskje du liker best å forske på slekten, men nå begynner familien å mase om at de ønsker en slektsbok? Jeg tror alle vi som holder på med slekten har en eller annen form for drøm/ønske om å gjøre noe mer ut av det. Derfor har jeg de neste 10 dagene tenkt å legge ut hvilke 10 steg som er smarte å ta for å gjennomføre et slikt projsket. Til slutt vil jeg legge alle 10 stegene i et eget blogginnleggene slik at alle tipsene kan skrives ut samlet.
7 grunner til skrive din familie-/slektshistorie
Med god planlegging og en del avgjørelser i forkant kan dine drømmer/ønsker bli en realitet. Her kommer steg 1:
Hvordan ser du for deg at ditt familiehistorieprosjekt skal være? Et liten hefte som du har kopiert opp og bare deler med familiemedlemmer eller et stort prosjekt med innbundet bok som kan være en referanse for andre slektsforskere? Eller kanskje et nyhetsbrev for familien, en kokebok eller nettside er mer realistisk i forhold til tidsklemma og andre forpliktelser du har. Det er kanskje på tide til å være ærlig mot deg selv hvilken type familiehistorie som møter best forventinger og ditt tidsskjema. Ellers så vil du ha et halvferdig produkt som ligger og gnager på samvittigheten din i årene som kommer (noen som kjenner seg igjen?).
Legg til grunne dine interesse, din potensielle målgruppe og det materiale du har samlet inn eller skal samle inn.
Her er noen former som familiehistorie kan ha:
Memoarer/fortelling: En kombinasjon av historie og personlige opplevelser, memoarer og fortellinger trenger ikke å inkludere alt, eller være objektive. Memoarer bruker vanligvis å fokusere på en spesielle hendelse, en tidsperiode, eller hele livet til en enkelt forfader, mens en fortelling kan omfatter en eller gruppe med forfedre.
Kokebok: Del din families favorittoppskrifter mens du skriver om menneskene som lagde dem. Et morsomt prosjekt som hjelper til med å bringe videre familietradisjonene rundt matlaging og det å spise sammen.
Scrapbook eller album: Hvis du er så heldig at du hare en stor samling fotografier om minneting, kan scrapbook eller et fotoalbum være en fin måte å fortelle din families historie, Inkluder dine fotografier i kronoligisk orden og inkluder historier, beskrivelser og familietrær for å utfylle bildene.
Dett er et album som jeg har laget om besteforeldrne mine og deres aner. Jeg vil lage et eget blogginnlegg om hvordan jeg gjorde det.
Flesteparten av familiehistoriene er vanligvis fortellene i natur, med en kombinasjon av historie, foto, dokumenterog familietre. Så ikke vær redd for å være kreativ.
Flere ideer om hva du kan gjøre med familiehistorier kan du få her: 9 ting du kan gjøre eller lage med familie-/slektshistorier
Kilder: Alle kilder i denne serien blir lagt ut i siste blogginnlegg.
Her er fortsettelsen på min oldemors livshistorie som jeg har samlet informasjon til gjennom årene. Nedenfor vil du finne en liste over kildene jeg har brukt.
Gikk du glipp av første del kan du lese den her: På denne dag for 130 år siden ble oldemor Kaspara født – livshistorie del 1
Kaspara og hennes store familie med 9 barn flyttet til Kristiansund i 1917 (Se flyttningsattest nr.2). I Kristiansund syntes Kaspara familien fikk rent for god plass: ”Tre rom og eget kjøkken!” Hun fikk syv barn til, så den ”store” plassen kom godt med. I Kristiansund var barneflokken blitt så stor at når de hadde barnevask på lørdagene, var hun ikke ferdig med den siste før langt mot kveld. Og da var det å reparere tøy, vaske og tørke det, slik at ungene kunne få det på seg om mandagen igjen.
En av stedene Kaspara bodde på – Skjærvaveien 2 i Kristiansund
Da Jonas Stefanus døde av tæring (TBC) i 1929 satt Kaspara igjen med ni ukonfirmerte barn. Hun hadde ikke stunder til å sture og det gnistrende gode humøret som hun hadde fått i vuggegave kom godt med. Men allikevel så var de første årene etter mannens død en hard tid for Kaspara. ”Det var fælt å miste han Jonas Stefanus”, syntes Kaspara. Med 16 barn, de fleste skolebarn og småbarn, måtte hun slite enda mer enn før. Hun som hadde mer enn nok med hjem og barn, måtte nå også sy, vaske og skure for folk for å få mat til alle barna. Nettene måtte tas til hjelp. Barna skulle ha klær, og den eneste muligheten var å sy selv. Dessuten jobbet de av ungene som var store nok på ”bergan”. Kristiansund var en av våre fremste klippfiskbyer, og alle som kunne krype og gå, hjalp til med å få fisken opp til tørk på bergene utenfor byen.
Klippfiskberg i Kristiansund – illustrasjonsfoto
Etter at Kaspara ble enke fikk hun tretti kroner i uka av forsorgen. Enda hun trengte og fortjente disse pengene, føltes det likevel som et nederlag og en skam å motta dem. Hun fikk slengt etter seg mange ganger at hun og ungene lå samfunnet til byrde. Hun var fryktelig glad da de endelig kunne greie seg selv.
Omtrent et år etter at Jonas døde bestemte sosialsjefen i Kristiansund, at de ukonfirmerte barna til Kaspara skulle på barnehjem. Det er usikkert om sosialsjefen selv kom hjem til dem eller at det var noen andre i etaten, men heldigvis var en av de eldste sønnene til Kaspara hjemme fra arbeidet sitt da. Det var min bestefar Nordahl, og han ble så sint og sa: ” Ho mor å æ ska ta oss av ungan. Bare ha dokker ut.” Og slik ble det.
Det fortelles om Kaspara at hun hadde en egen evne til å skape latter og godt humør omkring seg. Andre barn ville være hos Kaspara og barna hennes, og Kaspara stod ved kjøkkenbenken og skar brød. Det gikk unna i mengder. Snek det seg innimellom en fremmed unge i køen, var ikke det så farlig. De som var sultne skulle få mat i hennes hus.
Kaspara hadde en jernhelse, noe som hennes mange barnefødsler og høye alder var et vitne om. Da ”Spanska” (Spanskesyken var en uvanlig hard og dødelig form av influensa) gikk som en farsott over byen i 1918 ble også hun angrepet. Men hun overvant sykdommen og var siden frisk og i full vigør.
”Jeg føler meg som en ungdom”, sa Kaspara da hun fylte 70 år. Da fløy hun like lett som før rundt i fjæresteinene for å samle ved. ”Mor flyr som en geit og klatrer over piggtråden som en ungdom”, sa en av døtrene. Hun var visst den som innledet og avsluttet badesesongen på Innlandet også.
Oldemor Kaspara likte å bade. Her med noen av sine etterkommer på badestranden på Innlandet.
Barna fortalte at Kaspara likte best å stelle huset selv, selv om hun hadde mange døtre som kunne hjelp seg. Hun synes døtrene var for sene i avtrekket og hun var selv en tilhenger av tempo og humør på alle områder. Barna hennes mente også at det var ingen som kunne lage ”ball” (blandaball) som Kaspara.
I Kristiansund bodde Kaspara først med familien i Skjærvaveien 2 (Se bildet av huset) og deretter i Heinsgata 13, i 40 år. (Se innvendig bilde av Heinsagata). Da hun feiret sin 90 årsdag bodde hun i en egen lettstelt leilighet i Knutsonske hus i Tempoveien. Helt til Kaspara var 94 år bodde hun alene i denne leiligheten og Kaspara stelte hele tiden selv. Hun lagde ball, bacalao og kjøttkaker. Det hendte rett som det var at noen av barna hennes stakk innom når hun hadde laget ball, fordi ingen overgikk henne i å lage den middagsretten. Til og med en grundig storrengjøring av både vegger og tak hver vår og høst foretok Kaspara på egen hånd. Hun fulgte med på radioen, og TVen og da hun var 90 leste hun fremdeles uten briller.
Pga. sin tallrike barneflokk og at så mange levde opp samt sin høye alder, ble Kaspara intervjuet i aviser, ukeblad som KK og Norsk Ukeblad og hun var t.o.m på TV. Det var Erik Byes juleprogram «Vi går om bord», hvor Kaspara ble intervjuet av Eik Bye selv. Dessverre så er dette et opptak som NRK ikke har tatt vare på, men ukebladartiklene og avisartiklene kan du finne under slektssiden min under Kaspara.
Del av artikkel i Norsk Ukeblad da Kaspara var 95 år. «Jeg må ha huskeliste for å holde orden på ungene»
Da hun var 94 år flyttet hun på Barmannhaugen eldresenter i Kristiansund. Der hadde hun en egen trivelig stue med, TV, sine egne møbler og koselige pyntegjenstander, veggene var prydet med store gruppebilder av hennes egen nærmeste familie.
Kaspara var sprek og i fin form like inntil et par uker før hun døde. Da hun døde 98 år gammel 16. februar i 1983 i Kristiansund hadde hun satt 17 barn til verden, hun hadde da 34 barnebarn, 47 oldebarn og 14 tippoldebarn. Hvor mange etterkommer hun har nå er vel snart like tallrik som ”havets sand og himmelens stjerner”
Jeg vil avslutte med Kasparas egne ord om sitt liv som hun uttalte da hun var 94 år: ”Jeg har hatt det så godt, så godt. Barna var og er min rikdom og glede, men fremdeles gjør det vondt inne i meg når jeg tenker på den første lille piken min som døde….”
Denne overskriften møtte meg på FaceBook i dag. Skrevet av min tremenning Nina Sigbjørnsen, med verden nydeligste bilde av henne som baby sammen med vår felles oldemor Kaspara. Siden jeg fikk denne påminnelsen så føler jeg at jeg vil feire min oldemor ved å dele min oldemors livshistoriet slik jeg har greid å samle den i fra forskjellige kilder.
Samlet, bearbeidet og skrevet av Cathrine Apelseth-Aanensen (oldebarn av Kaspara) 2007
Kasparas ansikt gjennom årene
Det jeg selv husker best om min oldemor Kaspara var hennes besøk hjemme hos oss da jeg var liten og jeg skulle feire fødselsdag. Hun bodde da gjerne hos oss en liten stund. Jeg fikk ofte en femmer (5 kr) den første dagen hun var på besøk. Jeg var også veldig fasinert når hun tok løs håret og satte det opp igjen med kammer. Ikke minst husker jeg alle de fargerike ”labban” hun strikket av restegarn og de mange fine brosjene hun hadde. (Jeg har arvet en av de og bruker den ofte). Jeg hadde også en stor respekt for oldemor Kaspara. Jeg turte aldri tulle med henne. Gjennom årene har jeg har samlet mye informasjon om Kaspara og dette er et forsøk på å skrive historien om min oldemor. Jeg ønsker gjerne informasjon hvis det er noen feil eller det mangler noe som burde være med. Etter å ha bearbeidet alt stoffet jeg hadde om Kaspara så fikk jeg større respekt for den hun var. Dette var en person med stor offervilje og standhaftighet, som mesteparten av tiden satte andres behov først, fremfor seg selv. Hun måtte også ha hatt en utrolig fysisk sterk helse for å kunne gjennomføre alle disse fødslene og leve så lenge som hun gjorde. Det er en fin og god arv hun har gitt sine etterkommere. _______________________________________________________
Kaspara ble født i Vesterålen, og hun vokste opp som nummer fem av 10 søsken på gården Alstad i Fiskefjord i Sortland kommune. Faren het Christopher Paulus Ellingsen og moren het Christine Johanne Andrea Paulsen. Kasparas far var fisker og bygningsmann. Ved siden av hadde foreldrene hadde et lite gårdsbruk såpass stort at det kunne fø fire til fem kyr og noen sauer.
Kaspara ble født 11. september 1884. I Ministrialboken for Sortland hvor opptegnelsen av hennes dåp er oppført, står det at foreldrenes bopel er Rødsand. Det er fordi Fiskefjord er en gårdsbruk under Rødsand.
Utsikten fra gråden Fiskefjord hvor oldemor Kaspara vokste opp. Bildet er fra 2006
Kaspara ble hjemmedøpt 22. nov 1884 av John Andersen Fiskefjord. Denne John Andersen er nok samme person som Kasparas mor Christine Johanne Andrea Paulsen kom i fostring hos da Christines mor (Anne Johanne Johnsdatter Sommerset) ble syk. (Se historien om Christine) Det var langt til Sortland kirke som var kirken de tilhørte. For å få barna døpt måtte de ro i to timer før de var fremme. Det var ikke veier, ingen broer som bandt øyer og halvøyer sammen. Kun smale kronglete stier og robåten. Derfor dro de ikke til kirken om vinteren. De ventet med dåp og bryllup til det var trygt å ro over til Sortland. Sannsynligvis så var Kaspara syk og så hadde de nøddåp for sikrets skyld i tilfelle hun døde. De betraktet dåpen som nødvendig for frelse, det vil si at barn forble usalige dersom de ikke ble døpt i Guds navn. Hvis en udøpt døde, endte han eller hun ”i fortapelsen” som de uttrykte det. Derfor var hjemmedåp den gang vanlig. Navnet hun fikk til dåpen var Kaspara Kristine Marie Ellingsen. Kaspara ble noen ganger skrevet K asbara – dette står bla. på hennes gravstein og hun ble ofte kalt ”Bara”, men i Ministrialboken for Sortland hvor hennes dåp er ført inn 5. Jul 1885, er navnet hennes skrevet Kaspara.
Tidlig måtte Kaspara lære seg å kjenne hvordan det var å jobbe hardt, siden det var barna og moren som måtte drive gårdsbruket. 12 – 13 år gammel måtte hun som de andre i søskenflokken på ti, være med og kutte tang i fjæra som ble kokt og anvendt til dyrefor og riskvister ble blandet i dyreforet for å drøye det. Hun samlet rekved, sanke bjerk i fjellet og skar torv til brensel. Det var mange torvsekker som ble båret til gårds av Kaspara og søsknene hennes. Da hun var 13 år hadde hun ansvaret for fjøsstellet. Det var ingen pardon der oppe i fiskefjord i Vesterålen. Kaspara var heller ikke store jenta da hun kom fra fjøset hjemme, med melkespann i begge hender. Hun mistet balansen og tippet bakover i bakken. Hun slo seg i baken så smertene jog gjennom hele henne. Hun ville ikke fortelle inne at hun hadde mistet melken, hun torde ikke si det til faren sin, han kunne bli sint. Hun gikk å la seg og skyldte på noe annet. Dette fallet gjorde nok at hun noen ganger strevde gjennom livet med vond rygg og et dårlig bein, men eller så hadde Kaspara utrolig god helse.
Sin skolegang hadde Kaspara i Blokken, og for å komme dit måtte de i båt. Det var ganske lang å ro dit også. Da avstanden var for lang til å ro tilbake samme dag, måtte skolebarna innlosjeres på stedet og hun måtte ham med seg niste for hele skoleuka. Det var tre ukers skole i slengen og i alt 15 ukers skoletid i året.
Jonas Stefanus Rødsand og Kaspara var barndomsvenner og naboer. Etter Kasparas konfirmasjon ble de forelsket. De giftet seg 26. mai 1903. Da var Kaspara 18 år og Jonas var 23 år, og de flyttet inn hos Kasparas svigerforeldre John Jørgen Johanessen og Wilhelmine Stephensdatter på Rødsand. Det var litt bedre plass på Rødsand enn i hennes eget barndomshjem. Jonas hadde kun fire søsken som var i livet, (se familiebilde av fam. til Jonas) , mens Kaspara i 1903 hadde syv søsken som var i livet. Det var også trangt om plassen på Rødsand men nok av kjærlighet, samhold og moro.
Jonas og Kaspara
Kaspara forteller selv med et skøyeraktig smil: ”Men litt privatliv ble det jo. Han Jonas og æ fikk da såpass privatliv på de åtte åran vi bodde hos mine svigerforeldre at vi rakk å få fem barn”. Det gikk fem år før neste barn kom. Kaspara forteller: ”Jeg ble så glad da jeg ikke fikk flere barn. Trodde at det var stopp med femtemann.” Men det skulle komme 11 til. En gang var en av svigerdøtrene til Kaspara litt frempå og spurte om de brukte noen form for prevensjon. Kaspara sa da at de prøvde alt som fantes (av informasjon og prevensjon?) den gangen.
Kaspara født hele 17 barn, men det første barnet, en liten pike ved navn Valborg Kristine (tvilling med Ekrolf) døde bare ni uker gammel. Hun mistet også et barn da hun var to-tre måneder på vei, etter et fall på holkeføre. De andre 16 vokste opp, sunne og friske. Ungene vokste opp på kokt fisk, poteter, gulrøtter og kålrabi. Dette kunne de dyrke og få fatt i selv. Stekt fisk vanket det mer sjeldent, for fett til å steke i kostet penger. Det gjorde derimot ikke kokevannet.
Kaspara og alle 16 barna som voksteopp i ca 1950
I tidsrommet 1903-1927 var Kaspara sammenhengende gravid i tretten år. På den tiden var det kvinnens plikt først å fremst å være hustru og mor. Familieplanlegging var det ingen som hadde hørt om. Hvor mange barn man skulle ha, var det Gud som bestemte. Dessuten var en stor barneflokk i begynnelsen av vårt århundre en sikkerhet og en garanti for en trygg barndom. ”Ble du aldri lei av å ha så mange barn?” ble Kaspara spurt da hun var 95 år gammel. Hun ble stille noen sekunder. Så sa hun lavt: ”Å jo, jeg kunne ofte være lei av å ha så mange. Men det ville jeg ikke vise til noen, ikke til Jonas Stefanus engang. Og du vet, etter som barna kom, en etter en, så ville jeg ikke ha mistet noen av dem. Det var nok å miste den første…”. Fødslene gikk greit for Kaspara. Verre var det under svangerskapene. De var ille og hun var dårlig hele tiden. Men jobbe måtte hun. Når hun var så dårlig at hun ikke greide å komme seg opp av sengen, lå hun i sengen og strikket strømper.
Kaspara strikket gjennom nesten hele sitt liv. Det sies til og med at hun gikk og strikket på gaten da hun skulle besøke naboer og venner, eller hun skulle i butikken å handle. Det er mange som har vært så heldig å få et par tykke sokker, eller ”labba” som vi sa, som hun har strikket. Jeg har et par ”labba” ennå som hun strikket til meg. Mitt tidligste minne om oldemor Kaspara er at hun strikket strømper fra garn hun hadde i forklelommen sin mens hun lagde middag på den store svarte vedkomfyren sin. (Se bilder av mine labba)
Kaspara strikket fortsatt som 90-åring
Med lite penger og med mannen på sjøen (Jonas var fiskebåt-skipper) måtte hun mesteparten av tiden henge i som en slave etter vår tids arbeidsbegrep. Først oppe og sist til sengs. Noe som betydde opp kl. fem om morgenen og i seng rundt midnatt. Bortsett fra å strikke, sydde også Kaspara alt til barna. Hun til og med spant og kardet garnet. ”Jeg rakk aldri som andre mennesker å gå i kirken på søndagene. Jeg fikk aldri tid til det mens ungene var små. Jeg har aldri hatt tid til noe som helst, bortsett fra å skape et hjem og holde liv i ungene,” sa Kaspara om arbeidsdagene sine. Men det var en ting som Kaspara var veldig glad i og det var å lese bøker. Siden tid var en mangelvare så kombinerte hun gjerne oppvask og boklesing. Hun satte boken et sted hvor hun kunne lese i den mens hun tok oppvasken.
Kaspara likte å lese. Her hjemme hos seg selv med 2 av sine sønner.
Omsider fikk Kaspara og Jonas Stefanus sin egen stue med fjøs. Av svigerforeldrene fikk Kaspara ei ku og en sau. Det var hun som måtte stelle og melke kua og sanke for til dyra i tilegg til pass av fem viltre unger. Jonas var for det meste bort på fiske. Av og til kunne han være bort i flere måneder og da hadde han oppholdssted i Florø.
Kaspara med familien i Florø ca. 1912
I 1911 tok Kaspara med 5 barn og flyttet etter til Florø. (Se flyttingsattest 1). Florø var den gang et bitte lite sted, hvor alle kjente hverandre og hvor slit og nød var en del av hverdagen, mens stress og ensomhet nærmest var ukjente fenomener. Familien Rødsand fikk aldri råd til å bygge et eget hus. I Florø talte familien elleve medlemmer. Elleve medlemmer levde i en stue, et soverom pluss et kjøkken som de delte med en annen familie. Familien eide to senger. De som ikke fikk plass i dem lå på gulvet. ”Det gikk så fint så,” husker Kaspara. ”Dere må tenke på at i 1916 falt det ikke vanlige folk inn at man skulle ha vært sitt rom. Det var en ufattelig og nesten idiotisk luksus. Nei, man fikk være glad om man hadde såpass sengeplass at det gikk an å snu seg i sengen.”
Kaspara husker kronåret for fisk. Det var i 1916 det året da silda sto tett og sølvblank inn i fjorden. Gullåret hvor fattige familier hadde råd til å kjøpe litt annet enn bare det aller nødvendigste. Jonas Stefanus tjente hele seks tusen kroner som fiskebåt-skipper. Det året kjøpte de noen møbler, men drømmen om eget hus ble alltid bare en drøm. Det kom aldri mer slike kronår.
Hvordan gikk det med min oldemor da hun ble tidlig enke med 16 barn kan du lese videre i neste blogginnlegg. En oversikt over alle kildene jeg har brukt vil også bli lagt ut her.
_________________________________________________________________________________________
Ønsker du å skrive livshistorien til dine slektninger kan du begynne med disse spørsmålene: 50 spørsmål du kan stille i et intervju av en slektning