Tag Archive | Intervju

Intervju med Odd Marthinsen: Slektsforsker, DIS-leder, foredragsholder, redaktør og skribent.

mai2

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Første gang jeg hadde kontakt med Odd var da han inviterte meg til å komme til DIS-Østfold å holde et foredrag om slektsforskerbloggen min blogging og sosiale medier. Snart ble jeg også spurt om å stille til valg i det nye styret i DIS-Østfold. Ettersom Odd ble valgt som leder og jeg som nestleder for DIS – Østfold, har jeg nå på kort tid blitt kjente med en engasjert DIS-leder, som alltid stiller opp, er oppriktig engasjert og har et ønske om å nå ut til alle de som er slektsinteresserte i vårt fylke. Hva passer da bedre enn å intervjue vår nye DIS-Østfold – leder for å høre om hva han har å si om slektsforskning!

Odd Marthinsen
Odd Marthinsen jobbet som avistypograf i 36 år før han pensjonerte seg for fire år siden. Interessen for slekt- og slektshistorien ble vekket i 1984 etter at hans far døde. Odd kom med i Borge Historielag også som leder og senere også leder av Østfold Historielag på 90-tallet. Han var redaktør av Runar i flere år. Det ble også mye kilderegistrering på data, blant annet ”Svenskeinnvandringen til Østfold” og ”1865-tellinga” for Borge som ble trykket som hefte og han utgav boka ”Vestenslekter” som omhandler slektene på sitt hjemsted. Han var med i DIS-Norge helt fra starten og er nå leder i DIS-Østfold.

Odd Marthinsen

Odd Marthinsen

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Odd: Interessen lå nok latent lenge, men først når min far døde satt jeg igjen med en del spørsmål som jeg ville ha svar på. Derfor måtte jeg finne andre kilder. Jeg fikk god kontakt med min fars tante Maja. Hun var eldst i en søskenflokk på 11 hvor fire emigrerte til USA og Canada. Jeg savner fortsatt de gode slektssamtalene med mine foreldre og besteforeldre. Alle mine besteforeldre døde da jeg var 7-13 år.

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
Det beste er å snakke med de eldste i familien, ta gjerne en lydfil av samtalene. Bilder er også en viktig del av slektsforskingen, samle bilder og ikke minst navnsette personer, steder og årstall. Derfor er det stor fordel å komme i gang med slektsforskning i ung alder, da vi har mange av våre besteforeldre i live. Skiftemateriell gir mye ”kjøtt på beinet” som vi sier. I tillegg til folketellinger og kirkebøker finnes utallige interessante opplysninger i kommunearkiver, bygdebøker, aviser osv.

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Jeg husker ingen av mine oldeforeldre, men alle besteforeldre, spesielt farmor som døde da jeg var syv år. Jeg husker jeg overnattet hos henne, hun hjalp meg med å klippe ut foreningslogoer i avisa og jeg limte dem inn i en kladdebok. Hun døde dessverre alt for tidlig. Jeg husker også farfar godt – han døde da jeg var 13 år. Han røyka mye – han tok vare på sigarettstumpene og rullet nye sigaretter av dem. Jeg synes det var dumt, husker jeg. Han døde av lungekreft.

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Digitalarkivet er nr.1 for slektsforskere, gratis som det er. Med ny teknikk, jeg tenker på mobiltelefon som nå mer er en liten datamaskin. Nå kan man sitte på bussen å søke etter slekt. I hele tatt går utviklingen fort. Facebook er en plattform for å finne slekt og å holde kontakt med dem. Å ha mine slektninger i Canada og USA som ”venner” føler jeg å leve med dem hele tiden – gjennom tekst og bilder. Det er supert. Å fremheve andre resurser enn Digitalarkivet er håpløst, – det finnes uante mengder der ute – alt til sitt bruk.

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Alle foreldre opplever at barna sitter som tente lys når vi forteller fra gamle dager eller fra militære. – ”Fortell mer a, pappa?” hører vi fra barna når vi vil avslutte. Barn og ungdom må påvirkes til å interessere seg for slektshistorien, – skrive ned og ta bilder. Muntlige tradisjoner er viktig i familien. Som eldre vil de ha stor glede av dette.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Det må være da jeg i flere dager satt på Riksarkivet og søkte i pakker fra Skifteretten. Store pakker med 10-20 skiftesaker og konkurser. Endelig fant jeg skiftepapirene etter mine tipptippoldeforeldre, Andreas Halvorsen Ruud og hustru Maria Olsdatter i Christiania på 1870-tallet. Skiftet gikk over flere år og inneholdt over hundre bilag, brev og notater. Lykketreff for meg!

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Jeg ville reist tilbake til Askim på tidlig 1800-tall. Der min nevnte tipptippoldefar Andreas Halvorsen Ruud ble født i 1819 på Sando, han var sønn av Halvor Kristensen Rom som døde i 1847. Halvor overtok Søndre Rom gård i Askim i 1788 for 1050 rdl. Han eide også en kornmølle ved Kykkelsrud. Vi vet at det var mye uår med mye sult og elendighet på den tiden, å se hvordan de levde ville jeg likt – mildt sagt.

Hva er ditt beste tips for:

  • Være organisert og ta vare på opplysninger?
    Bli med i slektsforening – for eksempel DIS-Østfold. Det er en del ting som med fordel bør læres i starten på din slektsforskning, slik at du ikke får mye oppretting senere. Jeg tenker på å kildesette opplysningene, navnetradisjoner osv. Skaff deg et bra dataprogram for slektsregistreringer. En pc er helt nødvendig i slektsarbeidet, – og husk backup
  • Få familiemedlemmer til å dele historier?
    Besøk slektninger eller be dem til deg for et lite treff. Det er utrolig hvor mye de husker nå de kommer sammen og praten går. Still spørsmål – så får du svar!
  • For å starte med slektsforskning?
    Snakk med de eldste i familien om slekten. Meld deg på slektskurs for nybegynnere. Kom på DIS-møtene – lær av andre – oppsøk DIS-Norges hjemmeside hvor det finnes lenker til de fleste resurser. Samle gamle bilder. Trene på å lese gotisk håndskrift og lær deg Digitalarkivet.

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

 

Intervju med slektsforsker, DIS-leder, kurs- og foredragsholder, Anne Marie Sandhaug

mar7

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Første gang jeg var på DIS sine møter, møtte jeg Anne Marie Sandhaug. Hennes energi og begeistring som DIS-Østfolds leder vitner om en engasjert og kunnskapsrik leder. Anne er avtroppende leder i DIS- Østfold (valg til nytt styre er nå på lørdag den 8. mars), og jeg synes det derfor passer bra med et intervju av henne. Her får vi ta litt del i Annes historier, innsikt, kunnskap og råd om slektsforskning.

Anne Marie Sandhaug
Anne Marie Sandhaug begynte med slektsforskning for alvor for 20 år siden, og siden da har det gått slag i slag. Først var det bare hennes egen slekt hun forsket på, men etter hvert som  ble hun ble medlem i flere historielag, og var med å starte DIS-Østfold i 1998, så har det blitt slektsforskning for veldig mange andre enn seg selv. Anne har holdt utallige kurs og foredrag, både i historielag og i DIS, samt i rotaryklubber, idrettslag, husmorlag, m.m. Det siste foredraget holdt hun i går 6.mars i Sarpsborg soroptimistforening, noe hun gledet seg veldig over.

Anne Marie Sandhaug

Anne Marie Sandhaug

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Anne: Tja, si det!? Det var vel ønsket om å finne ut hvem jeg egentlig var, tror jeg.  Jeg startet allerede da jeg hadde små barn, men fant ut at det var for tidkrevende, og utsatte slektsgranskingen til  ungene var ”store”. Da støtte jeg på en ny bøyg, nemlig at min far ville ikke at jeg skulle forske. Jeg forsto ikke hvorfor, og da jeg ikke ga meg, måtte han fortelle meg at han var et såkalt uekte barn. ”Løsunge” kalte han det selv, og han hadde lidd mye av det i sin egen oppvekst. Han var født i 1912.

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
For det første må vi snakke med de eldste i slekta, og få fram hverdagshistoriene. Se på gamle bilder sammen, bla i album og sette navn på personene som er avbildet. Skal vi enda lenger tilbake enn våre besteforeldre, så kan lokalhistoriske bøker og hefter være til nytte for å sette personene inn i de rette tidsrammene. Biblioteker har ofte avisutklippsarkiver, og her kan det være mye spennende stoff å hente.  Som et eksempel kan jeg fortelle at jeg helt tilfeldig  bladde i en utklippsbok og fant mine oldeforeldre avbildet i forbindelse med deres gullbryllup i 1929. Der fortalte de om det harde hverdagslivet de hadde levd, både i Rakkestad hvor de kom fra, og  i Fredrikstad hvor de bosatte seg. Dessuten fortalte de om hvor de forskjellige barna hadde flyttet, hva de jobbet med osv.

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Den eldste slektningen min er min egen mor, som  går i sitt 93. år og bor på eldresenter. Ingen av mine besteforeldre eller tanter og onkler har blitt så gammel som mor er. Hun og jeg snakker ofte om gamledager, og når jeg tror hun ikke husker noe mer, så kommer det plutselig helt nye historier. Hun sier selv hun har levd et helt vanlig liv og mener hun ikke har noe å fortelle – men hun har tross alt levd i snart 93 år, opplevd store tekniske endringer, mistet sin første ektemann i sykdom under 2.verdenskrig, da de nettopp hadde fått sitt første barn og alt var veldig dramatisk.  Ikke tro på de som sier at de har levd et ”kjedelig” liv. Et levd liv kan  aldri bli kjedelig.

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Uten tvil Digitalarkivet. Det er en gullgruve for slektsgranskere.  Dessuten begynner  jeg å like Facebook mer og mer, her er det lett å komme i kontakt med ”fjerne” slektninger som kanskje har noe å bidra med til å gjøre familiehistorien enda mer komplett, både med bilder og informasjon. Dessuten er bygdebøker på nett en fantastisk ting. Og ancestry.com hvor man kan søke  etter bl.a. emigranter, og så den svenske tjenesten AD online – svenske  husforhørslengder på nett – en fantastisk kilde for alle som har svenske aner.

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Jeg håper og tror det. Nå som man har dataene så lett tilgjengelig har jeg merket større interesse fra de unge. Det er bare det at de unge tror at de kan finne alle mennesker på nett, men kirkebøker og folketellinger har 80 og 100 år sperregrense, det har de litt vanskelig for å skjønne poenget med.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Jeg har store øyeblikk hele tiden – hver gang jeg finner en ane som jeg har brukt litt tid på å finne, er det 17.mai og julaften og alt på en gang, enten det er min egen ane eller andres. Det er så utrolig moro, og det er det som inspirerer meg hele tiden, jeg føler selv en stor glede ved å finne andres aner. Men jeg tror ingenting kan måle seg med den gangen jeg fant min egen fars dåpsinnførsel. Der sto det svart på hvitt hvem som var faren hans. Det rare var at jeg hadde hatt dåpsattesten hans i mitt eie i mange år uten å vite det. Far var sjømann,  og da han døde overtok jeg alle hans sjømannspapirer, og ikke visste jeg at det var vanlig å bruke baksiden av dåpsattesten til å skrive ned hvilke båter man hadde vært på osv. Så plutselig en dag snudde jeg dette slitte, gode sammenbrettede papiret, og der var dåpsattesten.

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Fordi jeg aldri fikk spurt min far om hans oppvekst, så ville jeg gjerne sett hvordan han hadde det da han var barn. Han hadde mange søsken, hans mor fødte 13 barn, men bare 8 vokste opp. Jeg vet at det var arbeidsomt både for barn og voksne å vokse opp i Fredrikstad  i begynnelsen av 1900-tallet, og jeg skulle veldig gjerne ha visst mer om min fars barndom og ungdom. Det er ingen igjen til å fortelle –  far og alle hans søsken er døde, og jeg var ikke flink nok til å spørre da jeg virkelig hadde anledning til det.

Hva er ditt beste tips for:

  • Være organisert og ta vare på opplysninger?
    Gå på slektsforskningkurs. Vær helt sikker på at du har funnet rett ane! Sjekk alltid primærkilden! Stol aldri på noen andre enn deg selv. Ta vare på dine egne data. Kjøp deg et slektsregistreringsprogram – det holder orden for deg.
  • Få familiemedlemmer til å dele historier?
    Arranger et ”kaffeslabberas” med gamle tanter, besteforeldre og kusiner/fettere. Be dem ta med gamle bilder og album. F eks så sa min mor alltid at hun ikke husket noe særlig fra barndom og ungdomstiden. Jeg inviterte mor og hennes søster på kaffe samtidige, og skravla gikk og historier som de begge trodde de hadde glemt, dukket opp. Det var gull verdt!
  • For å starte med slektsforskning?
    Snakke med de gamle i slekta aller først. Plutselig er de borte. Et gammelt kinesisk ordtak sier: ”Når det menneske dør forsvinner et helt bibliotek”

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

Intervju med slektsforsker, lærer, forfatter og hedersprismottaker fra DIS, Norunn Lillian Klettum

jan31

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Norunn Lilian Klettum
Norunn er født i 1935, utdannet lærer, med sosialpedagogikk som fordypning. Hun har undervist i grunnskolen, men de men de siste 10-15 årene før hun ble pensjonert underviste hun i voksenopplæringen. Dette fortsatte hun med etter at hun gikk av med pensjon. Da var det i områder som oftest hadde en tilknytning til slektsforskning, arkivkunnskap, gotisk skrift o.l. Har vært aktiv i DIS foreningen. (Data i Slektsforskning) nesten siden den ble startet. Har holdt mange kurs og foredrag gjennom årene. Har sittet i Styret der i 2 perioder. Har mottatt både ærespris og hederspris fra DIS-foreningen.

Norun Lillian Klettum

Norun Lillian Klettum

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Norunn: Jeg ble i 1961 døpt i Kirken og ble en mormon. Det ble mange nye impulser i livet. Blant annet at en av de viktigste oppgaver vi har i livet er å lete opp og binde sammen sin slekt så korrekt som det er mulig.Jeg begynte med familiegruppeark og førte opp det jeg kunne selv eller det jeg fikk rede på ved å spørre slekt og familie. Men snart måtte jeg begi meg ut på et ukjent område: Statsarkivet med sine store og tunge kirkebøker. Før Riksarkivet/Statsarkivet var ferdig på Sognsvann i Oslo, lå Statsarkivet nede ved Bankplassen i Oslo Sentrum. Og der i en gammel bygning holdt arkivet til. Der fikk jeg min første innføring i å lete i kirkebøker. Det var en ny og spennende verden. Da oppdaget jeg også at de fleste kirkebøker var på mikrofilm, og foran på hver rull sto det at arbeidet med å filme kirkebøkene var gjort av mormonene. Det syntes jeg var fint, og jeg fikk høre at det var takket være dem at alle kirkebøker var tilgjengelige.

Det er klart, det var ikke enkelt å tyde alt som sto i kirkebøkene, men jeg fikk trening etter hvert. Senere tok jeg et kurs i Gotisk skrift, som var i regi av Universitetet som var for studentene i Historiske fakultetet, men jeg fikk være med. Det ble avsluttet med en eksamen. Kurset ble holdt i det nye Riksarkivet/Statsarkivet ved Sognsvann. Det var nesten som å komme til et slott. Jeg husker godt de store salene i kjelleren, med tusenvis av hyllemetere med bøker og slekts opplysninger. Det var nesten et slags Paradis for en ivrig slektsforsker.

Etter hvert oppdaget jeg hvor mange forskjellige arkivsamlinger det var som ga et rikt og en dyp forståelse av livet en ane som hadde levd.

Hva/hvordan mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
I begynnelsen arbeidet jeg mest med Kirkebøker og Folketellinger. Selvsagt er det viktig at du får ned de viktigste bevisene slik som navn og datoer. Men til og med disse kildene kan gi deg en dypere forståelse utover navn, dato og sted.

Jeg husker godt da jeg lette opp en tippoldefar og hans familie. De fikk mange barn. Ved innføringen av dåpen til de 3 første barna, skrev presten at han var ‘Husmann’. Det betydde at han hadde en liten stue, som bonden eide, Men at han var bundet til å arbeide gratis for bonden, når han trengte arbeidskraft. En kan si at en husmann stod nederst på rangstigen i bygda. Det stod også at han var ‘Skredder’.

Ved de neste 3 barna skrev presten at han var ‘Inderst’. Det viste at nå betalte han leie for huset og kunne ta seg arbeid der han ville.

Ved de 2 siste barna stod det ‘Selveier’. Det viste at han nå hadde greid å kjøpe seg et lite sted selv og var ikke underlagt noen.

Jeg satt og tenkte gjennom dette da jeg leste det og jeg fikk tårer i øynene av tenke på hvor stolt han måtte ha vært. Det hadde nok ikke vært få netter han hadde sittet oppe og sydd for å skaffe seg en bolig han eide selv.

Jeg har gjennom livet også brukt Byarkivet mye. Der ligger Skatteprotokoller, Adressebøker, Fattigprotokollene, Helseprotokollene, Sykehusjournalene, Skoleprotokollene, De årlige folketellingene for byene m.m. Vil du  vite noe om hus familien har bodd i, finnes det utførlige beskrivelser av hus i byen i papirene over Branntakstmateriale. Leter du etter foto av steder har Byarkivet ganske mange, men da ville jeg også tatt et besøk i nabobygningen som ligger på samme sted; Riksantikvaren.  Mange aktuelle foto har jeg fått tak i der.

På selve Riksarkivet/Statsarkivet i Oslo er nok Folketellinger og Kirkebøker de mest kjente og brukte arkivmaterialet, for ikke å snakke om alle de trykte bøker av forskjellige slag. Men ikke glem at det finnes også materiale som omfatter Skifter, Fengselsprotokoller, Sjømenn og Båter, Bidragsprotokoller, Militærruller og hundrevis av Privatarkiver som dreier seg om gårder, slekter, bedrifter m.m.

Norun på Riksarkivet

Norun på Riksarkivet

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hvordan kan du forstå slekten din bedre?
Det ligger som oftest en nysgjerrighet i oss til å forstå hvem du er og hvorfor du er som du er. Ofte kan man høre at du har ‘håndlaget’ etter moren din, eller din fars ‘praktiske syn’ på verden osv. Da jeg var liten kunne jeg kaste meg på gulvet å sparke i beina av raseri. Da hendte det at en av tantene mine sa. «Nei, se der kommer «skredderslekta» fram!» Jeg forstod som 4 åring ikke hva det betød, men har aldri glemt det. Det var slekta til den samme «skredder» jeg har nevnt ovenfor som var beryktet for sitt raseri.

Jeg tror at for å finne og forstå slekten din, må du lete ‘bak ordene’ og gjøre deg kjent med historien og tidsbildet dine aner levde under. Det å vite om hvilke arkiver som eksisterer vil gjøre det lettere å finne fram til det menneske din ane var her på jorden. (Jeg har skrevet en bok «Arkivkunnskap for slektsforskere». Den har jeg gitt til DIS-foreningens Akershus/Oslo avdeling og den kan kjøpes av dem.)

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Jeg var ikke så heldig at jeg hadde besteforeldre generasjonen i live lenge. Men jeg husker godt Bestemor på farssiden. Hun døde da hun var 68 år og jeg 4 år. Hun spurte meg og min søster hva vi ønsket oss til jul. Vi ønsket oss røde lakksko. Hun gikk ut og kjøpte det. Det var siste gang hun var ute. Hun døde av hjertestans i januar 1939. Jeg syntes det nesten var min skyld at hun døde

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Det er nesten umulig å nevne en resurs. Jeg synes det blir stadig nye veier og muligheter presentert for oss. Jeg er veldig opptatt av at vi skal gi vårt liv og våre minner i bokform til våre etterkommere. Det er et gammelt ordtak som sier:

«Når et gammelt menneske dør, er det som et helt bibliotek brenner.»

Så jeg har ved hjelp av programmet Fotobok fra Japan Photo (ikke ment som reklame, men som opplysning. Gratis å bruke) laget boken om mitt liv, med foto tatt gjennom livet. Tekstsidene er digitalisert og montert inn i boken, på samme måte som bilder. Den ble på 130 sider og er innbundet med glanset papir. Men det må du ikke tenke på, mulighetene for å velge hvordan en vil ha boken, ligger i programmet. Mine tre sønner har fått hver sin og viste en oppriktig glede og interesse for både boken og livet mitt. Boken har jeg kalt:

«Veien ble til mens jeg gikk – -«
Ord og bilder fra et liv

Forsiden til boken
Utdrag fra boken

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Ungdom i våre dager har en umettelig trang til å bruke de mulighetene som ligger til bruk på Nettet. Programmer som «Hvem tror du at du er» kan tenne en gnist for å oppdage sin egen slekt. Men vær varsom med å forlange eller forvente en intens iver. I noen perioder av livet trenger vi å få lov til å velge selv etter barneperioden hvor foreldrenes hadde styringen. Men vær våken og positiv for hvilken som helst innfallsvinkel til dette omfattende emnet som ungdom velger.

F. eks.:

  • Stammer jeg fra noen kjente personer?
  • Skal jeg skrive en særoppgave om en i slekten eller om slekten?
  • Står det om mine forfedre i arkivene?
  • Hvorfor har vi flyttet hit?
  • Vil DNA prøver vise hvor jeg stammer fra langt tilbake?
  • Osv.

Det å samarbeide med en interessert lærer barna/ungdommene har på skolen, kan være en god måte til å få en aktivitet angående slektsforskning inn under fag som samfunnsfag, historie, norsk, databehandling m.m.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Jeg har mange ‘slektsforskningøyeblikk’ og alle de sterkeste er da jeg føler bånd og forståelse for en av mine aner. Det rører mitt innerste at jeg får et glimt av deres erfaring og liv.

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Jeg ville vært i Jerusalem og vært tilstede under Jesu Kristi avskjedstale til disiplene. Jeg tror at det ville gitt meg mer tro og styrke for mitt eget liv

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

 

Intervju med slektsforsker, forfatter og kunstner Heidi Eljarbø Morrell Andersen

jan17

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Jeg ble kjent med Heidi for 10 år siden da jeg flyttet til Moss. Ikke bare er hun en god venninne men hun er også svigermor til min sønn og vi er da bestemor til samme barnebarn. Felles gleder!

Heidi Morrell Eljarbø Andersen
Heidi Eljarbø Morrell Andersen (Heidi Eljarbo) bor på en øy i  et hus som heter the Duck and Cherry. Hun elsker genealogi, historisk litteratur, kunsthistorie og kleshistorie, så det er ikke rart at hun skriver historiske bøker og har fast spalte i det slektshistoriske bladet Strandsitteren. Aller best trives hun sammen med Arnfinn og deres store familie.Som 15-åring ble hun bitt av slektsgransking-basillen og tror fast at hver som sier at de ikke liker genealogi, ikke egentlig har prøvd nok. Hun gleder seg til å treffe sine slektninger som har gått veien før henne og ønsker å ha en alvorsprat med prester som har skrevet uforståelig stygt i kirkebøkene.

Du finner henne på «Tales from the Duck and Cherry» på http://heidieljarbo.blogspot.no/

Heidi Eljarbø Morrell Andersen

Heidi Eljarbø Morrell Andersen

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Heidi: Som undersøker i kirken ble jeg med på seminar. Der i andre etasje i Hekkveien 9 (Oslo) hadde Bjørn Porsbøll en lekse for oss seminar-elever om genalogi. Vi fikk utdelt et fire-generasjoners –skjema og oppmuntret til å gå hjem og spørre foreldre og besteforeldre for å klare å fylle ut skjemaet. Dette var spennende. Jeg elsket historie og var glad i familien. Å kombinere de to var for meg allerede som 15-åring helt topp.

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
 Jeg liker å lage biografer til de som er min direkte linje bakover. Alt som man kan finne av informasjon kan veves inn til en liten sides fortelling om personen. For eksempel har folketellinger ofte informasjon om religion, hagebruk, yrke, tjenere osv. Mye man kan sette sammen av slik informasjon.

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Min mormor var den eneste av mine besteforeldre som jeg har sett. Hun ble 95 år gammel (født i 1895) og var en rund liten kone med knute i nakken, forkle og heklede hatter.

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Kirkebøkene på Digitalarkivet. Tenk å sitte hjemme og kunne lete etter familien sin.

 Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
De liker for det meste data og kan lett læres til hvordan man søker etter informasjon på nettet.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Å finne min oldemor etter å ha lett etter henne i 17 år!

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært?
England og Norge på 1600-tallet. Veldig mange av heksforfølgelsene fant sted på denne tiden. Historien og politikken er spennende på denne tiden både i Norge om andre land. Menneskene hadde sterke meninger og ofte lite forståelse av livet, mennesker, religion og forhold. Jeg finner det fascinerende.

Hva er ditt beste tips for:

  • Være organisert og ta vare på opplysninger?
    Lage permer med generasjoner bakover med biografier, bilder om man kan eller tidsriktige bilder av klær, kirker, steder og alt ellers av informasjon man kan finne.
  • Få familiemedlemmer til å dele historier?
    Dele med dem av det man har og vise begeistring. Ta tid til å sitte sammen med dem.
  • For å starte med slektsforskning?
    Sitte med dem og vise dem for eksempel de fine nettsidene vi har.

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere

 

Intervju med slektsforsker og foredragsholder Tor Gervin

jan7

Please use the language translator button on the top right hand corner if you don’t speak Norwegian.

Jeg undrer meg ofte på hva det er i slektsforskning som fenger så mange? Jeg fenges selv og blir inspirert av flere personer som driver med slektsforskning. I dette nye året vil jeg fra tid til annen poste korte intervjuer av andre interessante folk som driver med slektsforskning og familiehistorie. Jeg har erfart at jeg ofte kan lære mer av en persons erfaringer enn f.eks en bok om samme emne. Håper dette vil være til glede og inspirasjon for alle slektsforskere og slektsinteresserte.

Først ute i er Tor Gervin som møtte jeg på DIS Østfold sitt møte i oktober (2013) da han der holdt et fengende foredrag om sine forfedre. Vi har holdt kontakten og han deler gjerne med oss sine tanker om slektsforskning.

Tor Gervin
Tidligere journalist og nyhetsredaktør i Tønsbergs Blad, siden informasjonsleder i privat og offentlig virksomhet. Aktiv slektsforsker og historisk engasjert, med interesse for utvandringen til Amerika. Gervin har skrevet diverse artikler og holder stadig slektsrelaterte foredrag.

Tor Gervin

Tor Gervin

Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Tor: Bevisst eller ubevisst var det vel jakten på eget opphav og identitet. Har alltid vært vitebegjærlig og historisk interessert. Nysgjerrigheten ble pirret av at faren min fortalte så lite, enda jeg spurte. Slektsforskningen gir meg mye mens jeg holder på, og noe å overlevere til de som følger etter meg.

Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid.
Navn og årstall alene gir lite. Jeg er opptatt av å finne familiehistoriene og fortelle dem videre. Der har jeg sikkert en fordel som gammel bladfyk. Slektsforskning og journalistikk har mye felles.

Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Mormor! Hun ble 100 år og hadde en helt sentral rolle, enn så liten og forsiktig som hun var. Prestefrue fra Sørlandet. Hun hadde alltid sånne pappbøsser for å samle penger til Santalmisjonen. Jeg har enda votter og sokker som hun har strikket, som jeg ikke har hjerte til å bruke.

Det genealogiske landskap forandrer seg raskt. Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Google – ikke så ny, men for meg stadig en port til utfyllende materiale og hvor jeg skal lete videre.

Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
Jeg tror jo det, for det handler om identitet. Den tid kommer da er de skal bære familiearven videre. Men jeg sier likevel tja, fordi ungdommen har så mange andre lyster og behov. Hvis vi skal inspirere, er det bedre å så noen ganske små frø enn å pøse på.

Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Det er flere. Da jeg fant en grav på Sørlandet og tuftene av en husmannsplass i Siljan, og da jeg kunne skrive historiene om farfar og farmor i Frelsesarmeen og om mormon-pionerene fra Sandsvær. Det var nybrottsarbeid! ( se også medlemsmøtet til DIS-Oslo/Akershus)

Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Jeg reiser i nåtid og låner tanke til fortid. Ett sted gjenstår – min tipptippoldefars grav ute på slettene i Nebraska. Han døde underveis med en mormon-karavane mot Salt Lake City i 1866, og ble gravlagt bare innrullet i et teppe. Og så tente de bål på graven hans, for at ikke indianerne skulle finne den. Da gjør nok ikke jeg det heller.

Hva er ditt beste tips for:

  • Være organisert og ta vare på opplysninger?
    Dette er mitt forsett, som nyslått pensjonist. Jeg er ikke flink til å holde orden. Men jeg skriver familiehistoriene som små artikler og lager presentasjoner i PowerPoint. Bruker slektsprogrammet Brothers Keeper. Tar stadig utskrifter, men tar for sjelden backup av PC’n.
  •  Få familiemedlemmer til å dele historier?
    Jeg sprer artiklene jeg skriver, dels som vedlegg til mail og dels som utskrifter. Og så har jeg arrangert flere utflukter med søsken og søskenbarn, der vi har trådt gamle stier. Da har de fått noe i forkant som en interessevekker. Etterpå har vi hatt en hyggelig samling med mat og PowerPoint. Så går skravla, og kanskje faller det noen gullkorn.
  • For å starte med slektsforskning?
    Viktigst er å snakke med de gamle og få identifisert personer på familiebilder, før det er for sent. Dernest anbefaler jeg å lese boka «Våre røtter» av Nils Johan Stoa og Per-Øivind Sandberg. Resten kommer etter hvert. Kirkebøker og folketellinger gir et reisverk å bygge videre på, men jeg søker til mange andre kilder for å nøste opp, forstå og skrive familiehistoriene.

Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere
________________________________________________________________________

Så hyggelig om du vil følge med på nye innlegg i Barnas hjerter til fedrene.