Første gang jeg var i kontakt med Willy, var digitalt. Han sendte meg en e-mail og spurte om han kunne får bruke intervjuet mitt av Anne Maie Sandhaug (som da var leder av DIS- Østfold). Jeg har siden da lest DIZ, som Willy er redaktør for, og har fått mye inspirasjon derifra. I april i år så møtte jeg Willy på DIS-Norge, Slekt og Datas Landsmøte i 2014. Han var faktisk min bordkavaler under middagen på kvelden. Det ble en hyggelig kveld med masse slektsforskerprat og litt annet prat. Willy er en en kunnskapsrik, utadvent, sosial og inspirerende person å være sammen med. Nedenfor er Willys svar på mitt intervju, og her er det noe å tenke over, noe å glede seg over, noe å bli inspirert av og noe å kose seg over. ENJOY!
Willy Fredriksen
Willy har arbeidet som ingeniør siden 1976, det skulle bli omlag 38 år det.
Han melde seg inn i DIS-Norge i 1997. Kom inn i styret i DIS-Vestfold som styremedlem 2003 til 2005. Satt som nestleder fra 2006 til 2009, da det var på tide med en liten pause. Pausen ble egentlig meget kort da han overtok som redaktør i medlemsbladet DIZ samme år. Den jobben har han fremdeles. Han gikk inn som nestleder igjen i 2011. I 2013 overtok han som leder i DIS-Vestfold.
Willy Fredriksen
Cathrine: Hva var det som opprinnelig inspirerte deg til å bli interessert i slektsforskning?
Willy: Interessen for slektsforsking kom i tiden etter at min mor døde i 1997. Noen år før hadde hennes bror, i en alder av 83-84 år gitt ut to slekts hefter. Den første handlet hans mors familie og den andre som kom året etter handlet om familien på farens sin side. Da min mor gikk bort i 2007 ble jeg sittende å studere disse to heftene. De var jo skrevet av en mann i godt voksen alder uten noen som helst form for datamaskin eller internett. Kildene til onkel Hans hadde vært samtaler og brevskriving med fjerne slektninger, ut imponerende stykke arbeid. Han hadde også gjort et intervju med sin far Ole som jeg etter hvert fikk tilgang til av hans datter. Det var et par steder hvor det var litt vanskelig å følge slekts linjene i disse heftene. En kveld ble jeg sittende på jobben etter arbeidstid og begynte å tegne ned et slektstre ved hjelp av programmet Microstation. Da var det gjort, jeg var hekta på slekta. Jeg gikk på biblioteket for å sjekke noen opplysninger i de mikrofilmede kirkebøkene. Det tok ikke lang tid før jeg forstod at jeg måtte skaffe meg et dataprogram for å holde styr på opplysningene og ikke minst på kildene.
Ikke lenge etterpå oppdaget jeg at det skulle holdes en «Slektsforskerdag» på biblioteket i Tønsberg. Det hørtes spennende ut og det ble mitt første møte med DIS. Medlemskap i DIS-Norge ble et naturlig resultat av dagen. Jeg hadde også fått et tips om bruk av slekts program. Her bommet jeg nok litt, det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at programmet jeg hadde tatt i bruk hadde store mangler. Det ble derfor noen undersøkelser på hvilket program som ville gjøre jobben. Ved neste slektsforsker dag ble det holdt en demo av TMG, The Master Genealogist. Det ble programmet for meg. TMG har hatt en ledende stilling i slektsforsker kretser i 25 år. Ironisk nok kom det melding for et par uker siden om at videre utvikling av programmet legges ned og support utføres kun ut året. Ingenting varer evig, det lærer man jo raskt i slektsforsking. Nå blir det å se seg om etter et nytt program.
Slektsforskning er så mye mer enn bare datoer og navn. Hva mener du er den beste måten å grave dypere i en families fortid?
Ja, man oppdager meget raskt at slektsforskning ikke bare handler om datoer for født og døde, men i langt større grad om mennesker. Hvem var de, hvordan hadde de det og hvordan var de som mennesker.
Vi har sikkert alle våre forskjellige måter å angripe vår slekts forskning på. De fleste starter jo med dette i en fase av livet hvor de fleste av våre nære aner har godt bort. Da jeg begynte ble det min far som ble plaget med mine slektsforsknings spørsmål. For å stille spørsmål så må man først ha noe informasjon, derfor kommer det alltid nye spørsmål opp som følge av innhentet informasjon. Jeg oppdaget at da jeg stilte spørsmål til min far, så var det ofte at han ikke husket noe som kunne gi svar på mitt spørsmål. Men neste gang vi snakket sammen så kom svaret. Det måtte bare litt tid til for å få hentet fram gammel informasjon.
Det viktigste er som alle slektsforskere vet, snakk men de gamle så raskt som mulig, mens de fremdeles er her. Og ikke spør bare en gang, men gå tilbake litt senere og mye informasjon vil da ganske sikkert ha kommet opp til overflaten.
I tillegg til å snakke med mennesker så er det selvsagt det å grave i arkiver som både kan være tidkrevende og spennende. Kirkebøker og folketellinger er gjerne de første skriftlige kildene vi tar i bruk. Men andre kilder som skifter, rettsprotokoller, lensmanns protokoller, branntakster, grunnboka og mange flere gjør jo denne hobbyen vår så utrolig spennende.
Når vi så har funnet fram og bearbeidet endel informasjon, så er det på tide å besøke de stedene hvor forfedrene har bodd og levd. Det å kunne gå de samme, ofte gjengrodde stier som mine aner har gått, sitte på den steinen som tippoldefar satt på som guttunge og se de gamle hustuftene hvor mine aner levde og døde, det er noe av det fineste jeg har opplevd i min slektsforsking.
Det å snakke med de eldste i familien er viktig. De sitter på mye informasjon som det vil være vanskelig å få tak i på annen måte en ved en samtale. Ta gjerne et lydopptak av samtalene. Bilder er også en viktig del av slektsforskingen. Få navn på personene i bildet. Notere steder og årstall. Derfor er det stor fordel å komme i gang med slektsforskning i ung alder, da vi har mange av våre besteforeldre i live.
Skiftemateriell gir mye informasjon, spesielt om familieforhold. I tillegg til folketellinger og kirkebøker finnes utallige interessante opplysninger i kommunearkiver, bygdebøker, aviser osv.
Hvem er den eldste slektningen du husker, og for hva/hvorfor husker du denne personen?
Jeg vokste opp i andre etasje i huset til min mors foreldre. Ole og Oline som i 1914 flyttet fra Sjernarøy i Rogaland til Ilestad, i Andebu, Vestfold. Her ble de boende bare et år før de flyttet til Bugården på Nøtterøy. Oline var gråhåret og litt streng syntes jeg, men det var nok fordi jeg selv var en guttunge som var høyt og lavt og trengte noen korreksjoner av og til. Ole var tunghørt og hadde bart. Han hadde bodd 20 år i Amerika. Tenk om jeg hadde kunnet tatt et intervju med ham i dag, det hadde vært fint det. Ole ble 102 år gammel.
På min fars side hadde jeg også begge besteforeldrene. Anna og Arthur bodde i Tronheimsveien i Oslo. Dit hadde de flyttet rundt 1938, fra Kjølberg i Borge. Som liten hadde jeg tannregulering og tannlegen som ordnet med det holdt til i Oslo. Det ble alltid besøk hos bestemor og bestefar i Oslo når denne tannlegen skulle besøkes. Om sommeren flyttet de ut fra Oslo og bodde i bryggerhuset på Kjølberg. Eldste sønnen Arne hadde tatt over huset. Jeg tilbrakte derfor mang en sommer på Kjølberg.
Det genealogiske landskap forandrer seg raskt.
Hva er din favoritt nye teknisk-basert genealogiske resurs?
Jeg føler at vi står ved et veiskille når det gjelder databruk for slektsforsking. Vi lagrer mer og mer data “oppe i skyene” og det er bra. Vi har gått gjennom en fase med stasjonære datamaskiner, så bærbare. Noen av oss har brukt begge deler med påfølgende problemer rundt synkronisering av våre data. Nå sitter vi også med nettbrett. De kjente og dominerende slektsprogrammene følger ikke helt med på denne utviklingen. Typisk så har nå det beste programmet, TMG fått problemer og er besluttet lagt ned. De har benyttet en utdatert Microsoft database og hatt problemer med å tilpasse seg Microsofts siste operativsystemer, spesielt win8. De har heller ikke klart å levere en programvare som fungerte når man la sin database opp i skyene.
Ingen av disse leverandørene av programvare har sett at nettbrett har kommet for fullt og er i ferd med å erstatte pc-bruken. Det er nettbrettet vi tar med ut på tur. Jeg har til gode at se et godt slektsprogram fungere med Android som plattform. Jeg tenker at programvare leverandørene sover i timen. Det er mulig at de tror Ipads og Anroid pads vil forsvinne. Jeg tror de har kommet for å bli. Jeg venter bare på en smart fyr kommer med et rykende ferskt Android/Ipad slekts program som gir oss mulighet til å bruke nettbrett og smartphones hvor vi en er i verden.
Det jeg er noe engstelig for er de nettbaserte løsningene for å organisere sin slektsforskning. De systemene kan gi altfor mange lettvinte muligheter til å koble seg på andre personers slektsforskning, som kanskje ikke har samme kravet til kildehenvisninger som vi ønsker å ha i DIS-Norge. Velger man å bruke en nettbasert løsning, bør man allikevel ha sin slekts database lokalt og eksporter heller ut informasjon på nettet en gang i blant.
Man vet aldri når en eier av en nettbasert tjeneste legger ned, går konkurs eller blir kjøpt opp. Et godt eksempel var Fotoknutsen i Bergen son for en tid siden gikk konkurs. Her hadde tusenvis av nordmenn lagret sinebilder. Bare flaks gjorde at det kom inn en ny eier og at den nye eieren valgte å opprettholde denne lagrings tjenesten slik at man ikke mistet alle sine bilder.
Lagring av bilder og slektsinformasjon oppe i skyene er fint, men man bør alikevel ha en sikkerhetskopi i skuffen hjemme eller på jobben.
Tror du slektsforskning kan gi noe til ungdom? Hvorfor?
DIS-Norge burde arbeide langt sterkere for å få slektsforsking inn i skolen. For eksempel som en del av historie undervisningen, eller som et av flere valgfag. Ungdom er nysgjerrige vesener og de har som oftest den fordelen at de har foreldre og besteforeldre tilgjengelig for utspørring.
Hva er ditt favoritt slektsforskningsøyeblikk i din egen forskning?
Min oldefar Fredrik Johannesen er årsaken til at jeg har Fredriksen som etternavn. Da jeg begynnte å lete rundt i slekta fikk jeg vite at Fredrik “kom fra Sverige”.
Det kunne min far fortelle. Han husket også at Fredrik hadde giftet seg med Anette i Tune kirke i 1880. Men ingen kunne fortelle meg hvor i Sverige han kom fra. Kirkeboken for Tune ble sjekket og det stod det at Anette og Fredrik hadde giftet seg i 1880. Det stod også et stedsnavn i rubrikken fødested. Men jeg klarte ikke å tyde det. Det ble besøk på Riksarkivet for å se i den orginale kirkeboken. Selv med bedre trente øyne enn det jeg hadde, var det ingen som kunne tolke dette stedsnavnet. Muligens begynte navnet på en “H”. I kirkeboken stod det at Fredrik var født i 1850, arbeidet som matros og bodde på Glemmen. Tiden gikk, jeg gjorde noen forsøk på å lese meg igjennom endel kirkebøker på den svenske siden av grensen, men til ingen nytte.
En dag kom det en tanke flyende forbi. Fredrik bodde på Glemmen da han giftet seg med Anette i 1880. Kanskje han hadde bodd på Glemmen i 1875? Da var det jo folketelling og kanskje kunne jeg finne ham der?
Joda, i folketellingen er finner jeg en Fredrik Johannesen. Riktignok født i 1851. Men ett år fra eller til en man jo vandt med i slektsforskingen. Denne Fredrik var sønn i familien og født i «Renlanda, Sv». Husmor var Anne E. Thorsteinsdtr. fra “Sanne, Sv.”, husfader Mathis Petersen fra “Renlanda, Sv.”, og en sønn, August Mathisen fra “Renlands, Sv”.
Det stemte jo ikke helt at de to sønnene hadde forskjellige etternavn, men man giftet seg jo opp igjen ganske raskt dersom ektefellen falt ifra.
Så ble det søk i en kartbok for Sverige som jeg fandt på biblioteket. Ingen steder i registeret som het Renlanda. Men Sanne var det flere av. Det første stedet jeg fant fram på kartet lå i Bohuslen. helt inne på grensen til Ælfsborg.
Og der, rett innenfor grensen til Ælfsborg ser jeg navnet Rännelanda. Her var jeg kanskje på sporet av noe. Så plutselig ser jeg et annet navn som lå 3-4 kilometer bortenfor Rännelanda. Stedet var Høgseter. Ja, det var navnet jeg ikke hadde klart å tyde i kirkeboken. Selv uten å ha kirkeboken tilgjengelig var jeg helt sikker på at Høgseter var stedsnavnet jeg ikke hadde klart å lese i kirkeboken.
Gåten var løst. Videre søk i de svenske husforhørslengdene kunne fortelle at Fredrik var født på et lite sted som het Brobacken under gården Lycke i Rännelanda sokn. Johannes, far til Fredrik døde to år etter at han var født og moren giftet seg opp igjen med Mathis Petersen. Fredrik hadde reist til Norge i 1868 og resten av familien hadde kommet etter et par år senere.
Hvis du kunne reise til bare ett sted i fortiden, når og hvor ville det vært – og hvorfor akkurat da?
Jeg ville fulgt min bestefar Ole sine spor i Amerika. Jeg vet at han arbeidet som gårdsgutt i Lee County, Illinois fra han reiste over i 1888 til han reiste hjem for å hilse på sine foreldre i 1900. Da han senere på året reiste tilbake gikk ferden til staten Washington. Jeg vet at han arbeidet som snekker i San Franciso etter jorskjelvet, men hvor han ellers var til han reiste hjem i 1911 er ukjent. Det ville vært min slektsreise.
Hva er ditt beste tips for:
- Være organisert og ta vare på opplysninger?
Meld deg inn i DIS-Norge. Lær av andre og la andre ta del i din kunnskap. bruk datamaskinen til å ta vare på og organisere alle dine opplysninger. Husk kildekritikk. En kilde er ingen kilde. Ikke stol på kun en kilde, få den verifisert av andre kilder også. - Få familiemedlemmer til å dele historier?
Fortell om den slekstforsking du allerede har gjort. Fortell at det du samler inn vil være tilgjengelig for hele slekten og at du håper på at nettopp de du nå snakker med vil være med på å gjøre historien så komplett som mulig. Husk også på at det kan være historier som noen i slekten ikke ønsker skal komme ut til offentligheten. Det må respkteres men det er alikevel viktig å ta vare på disse historiene for fremtiden. - For å starte med slektsforskning?
Besøk de slektningene du har som fremdeles lever. Snakk med dem og noter eller ta lydoptak av samtalen. (naturligvis etter avtale med den du snakker med). Når du har bearbeidet disse opplysningene, så gå tilbake fordi da har du fått informasjon til å stille nye spørsmål, og vedkommende har funnet fram flere svar de de tidligere spørsmålene du har stillt.
Du kan se flere intervjuer med andre slektsforskere her: Intervjuer med slektsforskere