Alexander Glasø sitt intervju hadde så utfyllende svar på hva som var hans beste slektsgranskertips for:
- Være organisert og ta vare på opplysninger?
- Få familiemedlemmer til å dele historier?
- For å starte med slektsforskning?
Derfor besluttet jeg å laget et eget blogginnlegg, kun av denne siste delen av intervjuet.
Første del av Alexander Glasø sitt intervju kan du lese her: Intervju med Alexander Glasø: Slektsblogger, Nord-Amerikaviter og slektsforsker med slektsbok på vei
Trykk på bildet for å komme til Alexander Glasø sin blogg
Hva er ditt beste slektgranskertips for:
Være organisert og ta vare på opplysninger?
Benytt egnet programvare for å ta vare på informasjonen lokalt på datamaskinen, men husk regelmessig backup på f.eks. en minnebrikke eller i «skyene.» Programmene kan man finne gratis, og en minnebrikke koster ikke stort i disse dager. Lagre lenker til kildehenvisninger, men noter også utdypende informasjon om kilden (f.eks. sted, bok, sidenummer og innføringsnummer) så du lett kan finne tilbake til den om noe skulle skje med lenken. Vær varsom med hensyn til nyere genealogiske ressurser som Geni og MyHeritage smart-matches, selv om dette kan være svært nyttig for å komme i kontakt med fjern slekt som sitter med mer informasjon. Dobbeltsjekk all informasjon som du får gjennom slike kanaler mot faktiske kilder, da feil ofte kan oppstå og man lett kan bidra til å spre såkalte «slektsvirus» med feilaktig informasjon. Kildekritikk er meget viktig innenfor dette feltet.
Få familiemedlemmer til å dele historier?
Jeg opplevd at dette tidvis kan være noe vanskelig, men jeg har hatt en del suksess med å undersøke litt i familiehistorien og så framlegge det jeg har for aktuelle familiemedlemmer som kanskje sitter inne med relevant informasjon. Da kan det hende at de supplerer informasjonen du legger fram med «Ja, de flyttet dit fordi …» eller «Det stemmer, dette skjedde fordi …» På mange måter blir det en mer naturlig samtale som kan lede over på andre relevante spor enn det å stille direkte spørsmål som blir kort og knapt besvart. Det kan også komme viktige korreksjoner fra slike samtaler, samt nyttige fakta du aldri ville funnet i en kilde, slik som faktisk motivasjon for en handling, og så videre.
For å starte med slektsforskning?
Lag en oversikt over hva du faktisk vet, og før dette inn i et program med slektstre. Spør din nærmeste familie, få hjelp til å identifisere personer i bilder. En skanner er et nyttig redskap for alle slektsforskere for å digitalisere bilder som ellers støver ned i gamle esker. Etter hvert som du jobber deg bakover eller sidelengs kommer du gjerne i kontakt med annen slekt som sitter med annen informasjon. Selv om mange starter med å jobbe seg så langt bakover i tid som mulig (jeg gjorde dette selv) tror jeg ikke dette egentlig er et mål i seg selv. Mange håper også å knytte seg til noen som var viktig i historisk sammenheng, og dette virker som en slags statussøken. For å virkelig ha glede av dette tror jeg det burde handle om å gradvis lære forfedre å kjenne, lære om søsken av aner og deres etterkommere, og finne utdypende informasjon utover navn, fødsels- og dødsdato.
Benytt Digitalarkivets brukerforum eller DIS-Norges slektsforum hvis du står fast. Det at DIS-Norges forum og chat er tilgjengelig som gjest, uten å måtte være medlem, er meget positivt og føles ikke så forpliktende. Det er viktig å ikke være redd for å spørre om hjelp, selv om gleden ved dette er jo å finne ut av ting på egen hånd. Man lærer jo ikke stort av å «delegere» arbeidet til andre, men av og til kan en hjelpende hånd være nødvendig. Det som er veldig positivt ved slektsforskermiljøet er dugnadsånden og villigheten blant mange til å hjelpe med tyding, søk, oppslag, og lignende. Mange sitter med fantastisk kunnskap, eller har tilgang til andre ressurser som ikke ligger fritt tilgjengelig, og ofte kan disse personene lett knekke nøtter man selv har sittet med i dagevis eller måneder, om ikke lengre. Selv de mest erfarne innen feltet søker andres hjelp både titt og ofte, og det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Men det er viktig å legge frem alt man vet fra før slik at hjelpere ikke gjør dobbelt opp med arbeid, og alltid være tålmodig og takknemmelig ovenfor de som tar seg tid til å bidra.
DIS-Norges IRC-tjeneste (dvs. live chat) var også veldig nyttig for meg i begynnelsen, og også nå. Selv om det sjelden tok lenge å vente på tydehjelp på forum var folk ennå raskere i chatten. Man får mange råd om fremgangsmåter, og menneskene der er veldig hyggelige. Videre fungerer det sosiale på chatten som en pådriver for å bevare interessen, spesielt i perioder da man kanskje står fast eller mangler motivasjon. Spesielt Laila Christiansen har vært en person som har vært positiv, oppmuntrende, og inkluderende for min del.
______________________________________________________________________
Du kan lese flere intervjuer her: Intervju med slektsforskere
