Illustrasjonsfoto

På nyåret skrev jeg litt om mitt slektsforskningsår i 2013, og hvordan jeg hadde oppsporet etterkommere til Glassblåseroldefaren som stakk til Amerika (se punkt 2 under linken) .

Hva har skjedd siden.
I dag ringte Damen som gav meg oppdraget og var så utrolig glad. Etter at jeg hadde oppsporet, e-mailet og snakket i telefonen med Damens tremenning i USA, hadde tremenningen sendt en kopi av slektsboken som er blitt skrevet om  etterkommerne til Damens oldefar. Så nå for første gang fikk Damen se bilde av sin oldefar. Flere bilder faktisk. Selv om han døde i 1920 i USA. Det var bilder av alle barna han fikk der borte, 6 stykker, og deres etterkommere også. Hele boken var full av bilder, anekdoter og slektsinformasjon. Damen og hennes søster boblet over av glede.

Superglad
Jeg er ikke i slekt med denne Damen – faktisk så har jeg aldri møtt henne. Bare snakket på telefon og fått brev fra henne. Allikevel var jeg like spent på denne slektsboken og jeg gledet meg veldig over denne telefonsamtalen. Fint å høre om alt hun hadde å fortelle om det som var i denne slektsboken. Jeg ble bare superglad – like glad som om det hadde vært min slekt. Nå har vi bestem oss for å møtes slik at jeg kan få se denne boken også.

Jeg synes det er like moro å finne andres slekt som min egen. Det er noe eget med mennesker som blir glad når de finner sin slekt. Det er å knytte Barnas hjerter til Fedrene.